Staten sitter på fond til mange titalls milliarder, men opptrer som en amatørinvestor.
Politikerne våre liker å opprette fond. Siste ute er miljøteknologifondet Fornybar AS, som skal ha en aksjekapital på 20 milliarder. Det er høyst uklart om vi oppnår noe som helst med disse fondene.
Begrunnelsen for de fleste statlige fond er at kapitalmarkedet ikke fungerer og at næringslivet derfor mangler kapital. Hadde det virkelig vært slik burde alle våre statlige fond levert kjemperesultater. Det sikreste tegnet på kapitalmangel er tross alt høy avkastning. Dessverre er de fleste, med noen hederlige unntak, rene tapssluk.
Inntrykket av at vi mangler kapital i Norge er hovedsakelig skapt av næringslivets organisasjoner. Men å spørre næringslivet om det er kapitalmangel er som å spørre en bilselger om du trenger ny bil. Om kapitalmangel betyr at det det er forlite kapital uten krav til avkastning, ja da er det kapitalmangel.
«Markedsfeilen» ser altså ut til å være at kompetente private investorer og banker krever å få minst samme avkastning som børsen. Staten er ikke like streng.
Men subsidiering av ordinær forretningsdrift bør ikke være en begrunnelse for statlige fond. I den grad vi aksepterer rene subsidier, må fellesskapet få vite omtrent hvor mange sykehjemsplasser som går med til å holde liv i fondene.
Dette kan staten oppnå ved å stille strenge krav til fondenes rapportering og krevet at grunnlagsmateriale gjøres tilgjengelig for forskere. Staten kan også finansiert forskning på området.
Det er nemlig slik at når børsen årlig stiger med over ni prosent, mens Innovasjon Norge gir en årlig avkastning på bare 1,3% på investert kapital perioden 2012-2015, så går Staten glipp av halvannen milliarder årlig i børsavkastning. I alle fall om investeringene til Innovasjon Norge er omtrent like risikable som børsen. Det er penger det også.
Nå er riktig nok investeringene til Innovasjon Norge for det meste lån, som i utgangspunktet ikke bør være særlig risikabelt. En titt på regnskapet viser imidlertid at lånene er langt fra risikofrie. Kanskje er ikke subsidien så stor som halvannen milliarder, men for å avgjøre det trenger vi mer detaljert informasjon fra Innovasjon Norge.
Og for å ha det sagt, poenget er ikke at Innovasjon Norge og andre statlige fond ikke skal subsidieres. Poenget er at fellesskapet må være informert om hvor store subsidiene er. Bare da kan politikere og opinionen vurdere om resultatene står i forhold til kostnadene. For å identifisere størrelsen på kapitalsubsidiene er vi helt avhengig av at staten setter langt tøffere krav til rapportering og åpenhet enn i dag.
Subsidiert kapital er også subsidier. Forskjellen er bare at de er svært vanskelig å få øye på fordi informasjonen fra mange av fondene er svært dårlig. Staten opptrer som en hjelpeløs amatørinvestor ved ikke å stille samme krav til informasjon som den gjør til Oljefondet.
Erfaring med Oljefondet tilsier at vi ikke kan stole utelukkende på selvrapportering. Hadde ikke DN presset oljefondet, ville vi for eksempel aldri fått vite at fondets meravkastning skyldes smarte indeksstrategier og ikke aksjeplukking.
Når Staten nå skal opprette nok et milliard fond, bør den derfor sette tøffe krav til rapportering og åpenhet. Velgerne bør få vite om dette er et subsidieprosjekt eller ikke.
Politikerne våre liker å opprette fond. Siste ute er miljøteknologifondet Fornybar AS, som skal ha en aksjekapital på 20 milliarder. Det er høyst uklart om vi oppnår noe som helst med disse fondene.
Begrunnelsen for de fleste statlige fond er at kapitalmarkedet ikke fungerer og at næringslivet derfor mangler kapital. Hadde det virkelig vært slik burde alle våre statlige fond levert kjemperesultater. Det sikreste tegnet på kapitalmangel er tross alt høy avkastning. Dessverre er de fleste, med noen hederlige unntak, rene tapssluk.
Inntrykket av at vi mangler kapital i Norge er hovedsakelig skapt av næringslivets organisasjoner. Men å spørre næringslivet om det er kapitalmangel er som å spørre en bilselger om du trenger ny bil. Om kapitalmangel betyr at det det er forlite kapital uten krav til avkastning, ja da er det kapitalmangel.
«Markedsfeilen» ser altså ut til å være at kompetente private investorer og banker krever å få minst samme avkastning som børsen. Staten er ikke like streng.
Men subsidiering av ordinær forretningsdrift bør ikke være en begrunnelse for statlige fond. I den grad vi aksepterer rene subsidier, må fellesskapet få vite omtrent hvor mange sykehjemsplasser som går med til å holde liv i fondene.
Dette kan staten oppnå ved å stille strenge krav til fondenes rapportering og krevet at grunnlagsmateriale gjøres tilgjengelig for forskere. Staten kan også finansiert forskning på området.
Det er nemlig slik at når børsen årlig stiger med over ni prosent, mens Innovasjon Norge gir en årlig avkastning på bare 1,3% på investert kapital perioden 2012-2015, så går Staten glipp av halvannen milliarder årlig i børsavkastning. I alle fall om investeringene til Innovasjon Norge er omtrent like risikable som børsen. Det er penger det også.
Nå er riktig nok investeringene til Innovasjon Norge for det meste lån, som i utgangspunktet ikke bør være særlig risikabelt. En titt på regnskapet viser imidlertid at lånene er langt fra risikofrie. Kanskje er ikke subsidien så stor som halvannen milliarder, men for å avgjøre det trenger vi mer detaljert informasjon fra Innovasjon Norge.
Og for å ha det sagt, poenget er ikke at Innovasjon Norge og andre statlige fond ikke skal subsidieres. Poenget er at fellesskapet må være informert om hvor store subsidiene er. Bare da kan politikere og opinionen vurdere om resultatene står i forhold til kostnadene. For å identifisere størrelsen på kapitalsubsidiene er vi helt avhengig av at staten setter langt tøffere krav til rapportering og åpenhet enn i dag.
Subsidiert kapital er også subsidier. Forskjellen er bare at de er svært vanskelig å få øye på fordi informasjonen fra mange av fondene er svært dårlig. Staten opptrer som en hjelpeløs amatørinvestor ved ikke å stille samme krav til informasjon som den gjør til Oljefondet.
Erfaring med Oljefondet tilsier at vi ikke kan stole utelukkende på selvrapportering. Hadde ikke DN presset oljefondet, ville vi for eksempel aldri fått vite at fondets meravkastning skyldes smarte indeksstrategier og ikke aksjeplukking.
Når Staten nå skal opprette nok et milliard fond, bør den derfor sette tøffe krav til rapportering og åpenhet. Velgerne bør få vite om dette er et subsidieprosjekt eller ikke.
Kommentarer
Legg inn en kommentar