torsdag 24. november 2016

Broen uten trafikk II

Nordlys har gravd seg godt ned i skyttergraven i debatten om ny Kvaløyaforbindelse, og argumenterer for en forhastet beslutning som skal gi en bro uten trafikk. 

Ingen av alternativene til ny Kvaløyforbindelse er samfunnsøkonomisk lønnsomme, heller ikke broen fra Selnes som Nordlys ivrer for. Det har kommunen og vegvesenet kommet frem til i en rapport.

Med forutsetningene som er gjort bør det altså ikke bygges noen bro i det hele tatt. At en bro ikke er samfunnsøkonomisk lønnsom betyr at de totale kostnadene er større enn nytteverdien. På vanlig norsk kaller vi det sløsing.


Årsaken til denne litt merkelige konklusjonen er at kommunen og vegvesenet har forutsatt at trafikken ikke skal øke. Men, som jeg har skrevet før, da er det jo heller ikke noe behov for en ny forbindelse.

Likevel har vegvesenet og kommunen filosofert litt over «ikke-prissatte konsekvenser» og kommet frem til at det likevel bør bygges en ny bro parallell med den gamle. Mange av disse vurderingene er ren synsing som ikke burde tillegges særlig vekt.

For eksempel står det i rapporten at å legge forbindelsen i tunnel hvor bare innslagene er synlig, er like ødeleggende for landskapsbildet som ett av bro-alternativene. En helt grei subjektiv estetisk vurdering som noen vil være enig i og andre uenig. Altså synsing.

Rapporten trekker også frem utbyggingspress mot dyrket mark som en stort problem. Det er jo et helt kurant politisk standpunkt, men andre vil kanskje mene at med Norges nest mest overopphetede boligmarked vil det være en fordel om kortere veg til sentrum gjør det mulig med utbygging av det som i dag er perifere jordbruksområder. Mange vil til og med mene at det er ganske unaturlig å ha store jordbruksområder tett inntil sentrum, og at jordbruk egner seg best et stykke unna der arealkostnaden er forholdsvis lave.

Det mest oppsiktsvekkende med rapporten er imidlertid at behovet for boligareal bare så vidt er nevnt, til tross for at en ny forbindelse vil være helt meningsløst uten betydelig utbygging. Tilgang til rimelige tomter utgjør jo en betydelig samfunnsøkonomisk gevinst, men den er ikke en gang forsøkt prissatt i rapporten som foreligger.

Forklaringen jeg har fått fra vegvesenet tyder på at de mangler kompetanse til dette. Fordelen av billige tomter lar seg ikke putte inn i dataprogrammet de bruker, og det er tilsynelatende ingen der som kan gjøre slike beregninger på egen hånd. Når en såpass viktig ingrediens mangler i regnestykket er ikke rapporten særlig grundig.

Hvorfor Nordlys likevel velger å karakterisere rapporten som nettopp grundig er derfor et stort mysterie. Jeg regner med at Nordlys har lest rapporten og at avisen er klar over at boligbygging er hovedargumentet for en ny forbindelse. En rapport som nesten ikke sier noe om dette er altså grundig ifølge Nord-Norges største avis.

Nordlys trekker også frem at en Håkøyaforbindelse må bli en bilbasert løsning, men det trenger den slett ikke. I følge rapporten vil det være lite aktuelt å lage et kollektivsystem til en Håkøyaforbindelse på grunn av avstanden til bebyggelsen. Men et annet sted i rapporten står det at Håkøya ikke er et bra alternativ fordi det vil gi utbyggingspress et sted langt fra dagens gode kollektivsystem.

Dette er jo et reductio ad absurdum: Håkøyaalternativet må bli bilbasert fordi bebyggelsen og kollektivtilbud blir omtrent som i dag, men det er samtidig et problem at Håkøyaalternativet vil gi store endringer i bebyggelsen.

Det er selvsagt ingen ting i veien for at en Håkøya-forbindelse utelukkende blir en kollektivtrasé dersom politikerne ønsker det. En mulighet er jo å lage pendlerparkering i tilknytning til et kollektivknutepunkt ved Håkøya. Med stor boligutbygging i området rundt Håkøya vil det også være mange som ikke vil ha behov for bil i det hele tatt.

Til sist gjør Nordlys et poeng av at det skal være vanskeligere å finansiere en Håkøyaforbindelse. Faktum er at Håkøya-tunnel bare koster 700 millioner mer enn Selnes-alternativet ifølge rapporten. Sannsynligvis vil Håkøyaløsningen gi større samfunnsøkonomiske gevinster i form av rimelige sentrumsnære tomter. Det tror jeg er et argument som samferdselsdepartementet vil høre på.

Rapporten som foreligger er mangelfull. Det vil derfor være uansvarlig å bruke den som eneste faglige grunnlag. For at ikke Kvaløyaforbindelsen skal bli en ny E8-sak må det lages en ny og grundigere rapport. Det har nå gått så mye prestisje i saken at den må lages av noen uten tilknytning til Tromsø eller Statens Vegvesen.

Det vil i så fall bil en veldig billig forsikringspremie for en investering på flere milliarder kroner. Nordlys klager over økte kostnader fordi den forrige rapporten kostet 13 millioner kroner. Det er lommerusk sammenlignet med de potensielle konsekvensene. Siden den gjeldende rapporten uansett forutsetter at trafikken ikke øker fra dagens nivå, er ikke en ny forbindelse prekær. Det er derfor uansvarlig av Nordlys å presse på for å beholde den premature beslutningen som er gjort i denne saken.



onsdag 2. november 2016

Mindre aksjer - samme gevinst

Med 70 prosent av Oljefondet i aksjer allerede fra 1998 skulle en tro avkastningen ville blitt skyhøy. Den gang ei.

Du har hundre tusen kroner på bok. Rentene på bankkonto er ikke mye å skryte av, så du ønsker å plassere noe i aksjemarkedet. Desto større andel av pengene du plasserer i aksjemarkedet, desto større risiko tar du. Med en høy aksjeandel kan du derfor risikere å tape store deler av formuen. På den annen side er forventet avkastning over tid langt bedre i aksjemarkedet.

Dette er den tradisjonelle tankegangen blant profesjonelle forvaltere. Aksjemarkedet er risikabelt. Rentemarkedet er trygt. Setter du mer penger i aksjemarkedet vil avkastningen øke mye, men prisen du betaler er høyere kortsiktig risiko.

Med dette som utgangspunkt har et offentlig utvalg funnet ut at aksjeandelen i oljefondet bør økes til 70 prosent. Dessverre stemmer ikke denne forståelsen overens med virkeligheten. Problemet er at det er liten forskjell på risikoen i oljefondets renteportefølje og aksjeportefølje. Som følge av dette har oljefondet fått betalt omtrent like mye for sine plasseringer i rentemarkedet som fra aksjene.

Resultatet er, som figuren viser, at om stortinget allerede i 1998 hadde bestemt seg for 70 prosent aksjer, så ville fondet vært omtrent akkurat like stort som i dag. I moderne finansmarkeder er det et ganske stabilt bytteforhold mellom avkastning og risiko, så når avkastningen er så lik tyder det på at risikoen også er det. Dette bekreftes av at fondets samlede risikojustert avkastning er negativ.

Noe av årsaken kan ha vært fondets hodeløse spekulasjonen i rentepapirer før finanskrisen og at rentenivået generelt har sunket siden oppstarten. Ingen av disse effektene kan imidlertid forklare at avkastningen til aksjer og rentepapirer har vært så lik også de siste årene.

Å øke aksjeandelen vil dermed ikke øke risikoen særlig mye, men det er altså fordi fondet allerede har så mye risiko i renteporteføljen. Både politikere og befolkningen ellers bør altså være klar over at med dagens investeringsstrategi så er renteinvesteringene ikke særlig tryggere enn aksjeinvesteringene.

Årsaken til dette er «handlelisten» for rentepapirer som finansdepartementet har gitt til oljefondets forvalter NBIM. Handlelisten kalles gjerne for «referanseindeksen». Som for alle handlelister, følger ikke NBIM denne slavisk. De vet imidlertid at det blir trøbbel hjemme om for mange impulskjøp havner i handlevogna på veien gjennom butikken. Den totale risikoen i oljefondet er derfor hovedsakelig bestemt av slike indekser.

Når det gjelder aksjer kan ikke finansdepartementet utvise noe særlig skjønn når de skal sende NBIM ut på handletur. Denne listen er bestemt av hvor stor andel markedsverdien til hvert selskap utgjør av verdens aksjemarked, og det er ikke mye departementet kan gjøre med det.

Men slik er det ikke for renteplasseringene. Her vil valg av indeks være helt avhengig av hvor mye risiko vi ønsker å ta. Velger vi en handleliste som representerer gjennomsnittet av alle rentepapirer i markedet får vi mye søppel i porteføljen og en risiko som er nesten like høy som i aksjemarkedet. Som Trym Riksen nevnte i denne spalten i forrige uke, kan det hende at vi reelt sett allerede er oppe i 70 prosent aksjerisiko på grunn av risikable obligasjoner i porteføljen.

For at Stortingets skal kunne ta en informert beslutning om fondets risikoprofil burde derfor valget stå mellom aksjer og risikable obligasjoner på den ene siden, og et nært risikofritt alternativ i form av kortsiktige statspapirer på den andre. Sistnevnte gir i dag negativ realavkastning. I så fall ville argumentene for økt aksjeandel vært bedre.