onsdag 25. mars 2015

Statens Pensjonsfond Utkant

Senterpartiet ønsker å hente forvaltningen av Oljefondet hjem. Deler av fondet skal splittes opp og forvaltes i miljøer utenfor Oslo. Frp har noe lignende i sitt program.Ola Borten Moe forklarer at “… Jeg tror man vil klare å få økt avkastning og bygge opp under gode forvaltermiljøer som allerede finnes”.

 Borten Moe har altså stor tro på prosjektet, men det spørs om det alene er tilstrekkelig til å oppnå suksess. Det er veldig lite som ellers tilsier at en oppsplitting av forvaltermiljøet og en streng geografisk begrensning i forvalternes mandat skal kunne bidra til økt avkastning.

Selv uten disse begrensningene har ikke Oljefondet klart å skape meravkastning av betydning. Aksjeavkastningen har, litt avhengig av forutsetningene, kanskje levert meravkastning. Men en rapport fra 2009 og fondets egne tall tyder på at det skyldes høsting av kjente risikopremier, som kan oppnås uten tradisjonell aktiv forvaltning.

Senterpartiets forslag om oppsplitting innebærer derimot mer tradisjonell aktiv forvaltning, som det altså ikke finnes dokumentasjon på at fungerer. Den sannsynlige effekten er at kostnader dupliseres og at avkastningen blir dårligere.

Det virker også umiddelbart veldig lite sannsynlig at en gjeng på et kontor i Trondhjem under noen omstendighet skal kunne utkonkurrere sine kolleger i New York eller London. Nettverk er et viktig nøkkelord for å lykkes i finansverdenen, og det er vel ikke særlig kontroversielt å påstå at analytikere som jobber i verdensmetropolene har en ganske stor fordel der.

tirsdag 3. mars 2015

Heller ikke IR gir meravkastning

Information Ratio (IR) slik det defineres av Oljefondet viser også at fondet ikke har levert meravkastning.

Dersom meravkastningen utelukkende skyldtes forskjell i markedsrisiko, så kan det vises matematisk at IR-målet vil være identisk med Sharpe Ratio (SR). Beregninger som du kan se her viser imidlertid at IR, slik fondet bruker det, er lavere enn SR. Det betyr at om vi sammenligner IR med et relevant alternativ, så indikerer heller ikke dette målet noen meravkastning.

Snarere tvert imot viser IR, sammenlignet med SR, at fondet har tatt noe ekstra risiko i tillegg til markedsrisikoen, slik at IR blir lavere enn SR.




At IR er identisk med SR når fondet bare tar ekstra markedsrisiko kan vises enkelt på denne måten:

Fondet har en beta på 1,06. Dersom dette bare skyldes markedsrisiko, blir differansen mellom fondets og markedets avkastning 0,06*R, der R er markedsavkastningen. Standardavviket til denne differansen blir 0,06*S der S er markedets standardavvik. Vi får da IR=R/S, som er definisjonen på SR. 

mandag 2. mars 2015

Ingen ekstragevinst for Oljefondet

Petter Berge og Jarle Sjo kommenterer i DN 25. februar mine uttalelser i avisen om passiv forvaltning.

Oljefondets meravkastning på 0,26 prosent skyldes at de har tatt seks prosent mer risiko enn markedet. Dette er uavhengig av avkastningsmål. Alle mål på risikojustert avkastning vil gi omtrent samme svar.

Stortinget bestilte altså samme risiko som markedet, men fikk ved en feil seks prosent for mye. Feilen skyldes hovedsakelig det aktive mandatet. Full kontroll over markedsrisikoen oppnås kun ved passiv forvaltning.

Mitt poeng er dermed ikke at Stortinget burde bestilt mer risiko, slik det kan se ut til at Berge har oppfattet det. Poenget er at dersom politikerne i 1998 av en eller annen merkelig grunn hadde bestilt en beta på 1,06 og ikke 1,00, så ville resultatet blitt omtrent det samme med passiv forvaltning. Det kan oppnås uten verken belåning eller derivater ved å øke aksjeandelen fra 60 til 64 prosent, og det burde jeg sagt i intervjuet.

Fondet driver i dag med utlån i stor skala, og det må med om tallene skal være sammenlignbare. Berge har helt rett i at utlån av verdipapir ikke er uten risiko, men det er en annen diskusjon.

Jarle Sjo gir noen eksempler der passiv forvaltning feiler. Det er vel og bra, men dersom det var så enkelt å unngå disse fallgruvene, hvorfor finner vi ikke dette igjen som meravkastning i fondets resultater?

Det er et matematisk faktum at aktive investorer som gruppe holder indeksen og derfor alltid vil gjøre det dårligere enn passive på grunn kostnader. Det utelukker ikke genuint dyktige aktive investorer, men tallene viser at Oljefondet ikke er blant dem. Fondet kan gjerne drive med aktiv forvaltning, men begrunnelsen må være riktig.