onsdag 29. januar 2014

De utrolige pengemaskinene

Vi må ikke la fakta og fornuft ødelegge troen på offentlig eierskap i kraftbransjen. 

Vannkraft er en fantastisk pengemaskin. Det sier seg selv at kraftstasjoner som generer klingende mynt i kassa fra fosser og stryk nesten uten kostnad, må være ekstremt lønnsomt. Marginene innen vannkraft er så rå at det vil være ren idioti å tillate kommuner og fylkeskommuner å selge seg ut av denne eventyrindustrien.

Nå er det jo slik at retten til å hente ut disse marginene har en verdi. Finansmarkedet vil normalt verdsette verdiene slik at avkastningen på vannkraft ikke skiller seg nevneverdig fra andre investeringer.

Vi bør imidlertid ikke godta dette faktumet uten videre. Utgangspunktet er jo at det offentlige bør ha kontroll over alle vannkraftressurser i landet. Da passer det dårlig at vannkraft verken er mer eller mindre lønnsomt enn andre investeringer. I så fall ville det jo gitt langt mer forutsigbare utbytter om kommunene bare solgt vannkraften og satt pengene i mindre risikable indeksfond.

For å få terrenget til å stemme litt bedre med kartet, har jeg derfor tatt med kursutviklingen til de to kraftselskapene som er notert på Oslo Børs.

I figuren ser vi at Arendals Fossekompani har slått børsen! Vi ser også at pengemaskinen Hafslund har tapt i forhold til børsen siden 2003. Her skulle jeg gjerne innvendt at Hafslundkursen ikke er utbyttejustert, men det er den dessverre. Slik sett var det kanskje litt dumt at jeg tok med Hafslund her.





Siden Hafslund-eksemplet avviser teorien om evig pengemaskin, foreslår jeg at vi fokuserer på Arendals Fossekompani. Det som er spesielt med dette selskapet er at det er noe så uvanlig som et privat kraftselskap. Arendals kjøpte fallrettigheter før konsesjonsloven. “Forbudet” mot privat eierskap gjelder derfor ikke for disse kraftstasjonene.

Vi ser at Arendals har slått indeksen, men forskjellen er ikke stor nok til å fastslå om det skyldes tilfeldigheter. Det viktigste er imidlertid at denne observasjonen bekrefter konklusjonen vi ønsker.

Det finnes imidlertid også en del andre plagsomme eksempler på at kraftselskap ikke er pengemaskiner. Lyse Energi har tapt mye på Altibox og oljeinvesteringer. For Nordkraft har urealistiske planer om småkraftutbygging ført til store nedskrivninger. Troms Kraft tapte over 1,5 milliarder på Kraft og Kultur og har ellers vist en imponerende evne til å plukke tapsprosjekter. Hafslund har også tapt store beløp i det siste, blant annet på avfallshåndtering og solenergi.

For at vi ikke helt skal miste fokus på at kraftinvesteringer alltid er lønnsomme vil jeg her påberope irrelevans-argumentet. Disse eksemplene gjelder jo i mange tilfeller offentlig eide kraftselskaper hvor eierne ikke har vært i stand til å utøve godt eierskap. De har derfor overlatt for mye til administratorer som har vært mer opptatt av å bygge imperier enn å utvikle vannkraften.

Dette er jo noe helt annet enn offentlige eide kraftselskaper der driften over tid utvikler seg til en uendelig pengemaskin. Det er jo pengemaskiner vi ønsker, ikke tapssluk. For at konklusjonen vår skal stemme foreslår jeg derfor at vi overser alle disse eksemplene.

Konklusjonen blir dermed som bestilt; vannkraften bør eies og drives av det offentlige. Staten bør fortsatt forby privat eierskap gjennom konsesjonslovgivningen. På den måten sikrer en at tapene finansieres av de velfylte kommunekassene. Det er jo også godt kjent at disse har både evne og vilje til å bære den betydelige finansielle risikoen det er å eie store aksjeposter i enkeltselskap.

lørdag 18. januar 2014

Selg Statoil

Professor Øystein Noreng argumenterer i DN onsdag at regjeringen ikke bør selge seg ned i Statoil fordi de vil miste kontroll med selskapet og at hovedkontoret kan bli flyttet.

Med 33 % minoritetsaksjonærer er det ingen politisk kontroll. Selskapet styres ved stemmegivning på generalforsamling. Statoil kan ikke gi særfordeler til staten. Virksomheten skal drives ut fra bedriftsøkonomiske hensyn.

Staten har derfor ikke reel politisk innflytelse. Når overstyrte staten sist ledelsen? Statoil skal drive kommersiell virksomhet, og statens viktigste bidrag er å velge et kompetent styre til å utføre denne jobben.

Det profesjonelle eierskapet har vært lønnsomt for aksjonærene. Mulighetene til politisk styring har imidlertid forsvunnet. Det er ingen kontroll å miste. Noreng har kanskje rett i at “Formålet med selskapet har vært å utvikle norsk sokkel fremfor å tjene penger”, men den tiden er forbi for lenge siden.

I Statoils norske virksomhet finnes det åpenbart mye verdifull kompetanse som ikke kan flyttes. Det er imidlertid liten grunn til våkenetter over at noen få direktører og stabsmedarbeidere kanskje kan få adresse London eller New York. Selskapet vil bli drevet ut fra bedriftsøkonomiske prinsipper uansett.

Forskningen viser at internasjonalt eierskap øker kunnskapsoverførsel og innovasjon, og bidrar til økt verdiskapning. Frykten for utlendinger er forståelig men ubegrunnet. Statoil hadde sett ganske annerledes ut i dag om alle land tenkte på denne måten. Staten tar en enorm risiko ved å eie Statoil. BP-aksjen ble mer enn halvert etter gulfkatastrofen. Selg Statoil og sett pengene i oljefondet.