fredag 22. mars 2013

Røeggendommen gir bare begrenset effekt

DNB er dømt for å gi feil informasjon, ikke for å markedsføre et dårlig produkt. Konsekvensene for de andre investorene kan derfor være begrenset.

Høyesterett opprettholder sitt syn fra Lognvikdommen og velger å ikke å se på differansen mellom lånerente og innskuddsrente som en kostnad. Dette er et litt merkelig syn, da lånet ble gitt spesifikt for å settes tilbake i DNB til betydelig lavere rente. Lånet ble sågar gitt med sikkerhet i produktet.

Høyesterett har kjøpt DNBs forklaring om at siden opsjonen ikke var markedsført til privatpersoner, så var det heller ikke mulig å selge den direkte. Dersom det lot seg gjøre å pakke inn en slik opsjon i et strukturert produkt skulle det vel uansett la seg gjøre å selge den direkte?

En mer troverdig forklaring er vel at ingen markedsførte slike opsjoner fordi den reelle risikoen da ble veldig tydelig. Rene opsjoner var rett og slett usalgbare og måtte pakkes inn i strukturerte produkter slik at informasjon kunne skjules og opsjonene selges.

Problemet med dette produktet var altså mer grunnleggende enn en informasjonsmangel. Lånekostnadene dynget ned produktet slik at det aldri kunne bli lønnsomt sammenlignet med andre alternativer. Det var altså ikke et sjansespill som gikk feil slik Høyesterett har oppfattet, men et produkt som uansett utvikling ville gi betydelig dårligere avkastning enn hvilket som helst relevant alternativ.

Høyesterett har helt rett i at det som er avgjørende er for dårlig informasjon til kunden. Feilinformasjonen var imidlertid langt mer omfattende enn det som kommer frem i dommen. Problemet var ikke bare rene faktafeil i informasjonsmaterialet, men at de reelle kostnadene var skjult.

Hadde banken opptrådt redelig hadde de gitt omtrent samme rente til Røeggen på innskuddsdelen av spareproduktet som det de tok i lånerente. I alle fall burde de oppgitt hele den enorme rentedifferansen. At banken ikke gjordet dette er den største informasjonsmessige forseelsen. Med slik informasjon tilgjengelig ville produkter sannsynligvis vært usalgbart med lånefinansiering.

fredag 1. mars 2013

Hvem har ansvar når ingen eier ...

Interessant inlegg i Finansavisen i går i debatten om hvem som eier aksjeselskaper.

Noe som kanskje er mer interessant enn å diskutere hva ordet eierskap betyr nøyaktig, er imidlertid hva professor Sjåfjell mener bør være de reelle konsekvensene av at aksjonærene ikke eier selskapet: “Styret har etter loven ansvaret for å balansere de forskjellige interesser knyttet til selskapet og ivareta den langsiktige selskapsinteressen”.

Men hvilken interesse har styret i å drifte selskapet hensiktsmessig dersom ingen eier det? Det er naturligvis helt riktig at et selskap kan prioritere annerledes enn å levere verdi til aksjonærene. Selskapet kan for eksempel prioritere å gi ansatte høyere lønn enn strengt tatt nødvendig, eller det kan prioritere ledelsen og styrets behov. Et selskap som styrer etter sistnevnte prinsipp kalles for et administrasjonsstyrt selskap.

Dette begrepet er for de fleste å regne som et skjellsord. Administrasjonsstyrte selskap er utmerket for administrasjonen, men ikke for så mange andre. I Norge finner vi særlig mange administrasjonstyrte selskaper innen kraftbransjen, der mange selskaper er eid av kommuner uten kompetanse på eierskap.

Resultatet er nedslående. Ulike kraftselskaper har ødelagt milliarder for kommunale aksjonærer på dyre oppkjøp og håpløse prosjekter, ofte med liten eller ingen tilknytning til kjernevirksomheten. Jeg vet ikke om dette egentlig er noe å strekke seg etter.

Sjåfjell fortsetter sitatet over med at styret har ansvar for å balansere de ulike interessene “…, inkludert men ikke begrenset til aksjonærenes interesse i å få profitt på sin aksjeinvestering.” Det spørs midlertid om det tross alt ikke er bedre at det endelige ansvaret for selskapet plasseres hos dem som må ta sluttregningen. Det er ikke umulig at det faktisk gir den beste langsiktige styringen. Enkle skjeler vil kanskje kalle slikt ansvar for eierskap.