onsdag 14. mars 2012

Høyesterett legaliserer skjulte kostnader

Storebrand Banks advokat Kyrre Eggen gir oss i DN fredag et interessant innblikk i hvordan Høyesterett har resonert i Lognvik-saken.

Høyesterett finner for eksempel ikke grunn til å skille mellom investeringer finansiert med egenkapital eller lån. Sistnevnte har imidlertid en betydelig høyere kostnad. Kravet om et bankinnskudd for å få kjøpe opsjoner vil derfor innebære betydelige kostnader når kjøpet er lånefinansiert.

Om jeg forstår Eggen og Høyesterett korrekt så har imidlertid ikke finansieringen betydning fordi for en kjøper med gjeld så er et kontantkjøp i praksis lånefinansiert, og det er jo ikke selgers ansvar. I dette tilfellet ble imidlertid kjøpet muliggjort av bankens finansiering. Lognvik underskrev sågar en blankett spesielt laget for lånefinansiering av strukturerte produkt, og banken tok pant i produktet. Banken må derfor formodentlig ha visst at kjøpet var lånefinansiert.

Høyesterett mener også at det ikke er snakk om skjulte kostnader, men de totale kostnadene av opsjonskjøpet er verken oppgitt eller enkle å beregne. Uten oppgitte faktiske kostnader var det ikke mulig for kjøper å sammenligne med alternativer, for eksempel investering i andre typer opsjoner eller fond. Retten mener likevel at man ikke skal dekomponere avtaler for å se etter skjulte kostnader. Men det ligger i sakens natur at en oppsplitting er nødvendig for å avdekke skjulte kostnader. Hvis ikke ville jo ikke kostnadene være skjult.

Høyesterett later også til å tro at siden dette var en investering beheftet med usikkerhet var investor rett og slett uheldig. I en finansverden der man blir genierklært om man over tid klarer én prosent meravkastning, så kan imidlertid en investering som dette med kostnader på 100 prosent aldri være hensiktsmessig.

Jeg er ikke jurist, så det kan godt være at dommen er riktig. Det er imidlertid ingen ting i begrunnelsen som tyder på det.

Se også tidligere innlegg i denne saken

onsdag 7. mars 2012

En ubegripelig dom

28. februar avgjorde Høyesterett at et samlet gebyr på 100 % av investeringsbeløpet ikke er urimelig. Dommen viser at selv høyesterettsdommere har problemer med å forstå strukturerte produkter.

I 2006 lånte far og sønn Halvor og Harald Lognvik til sammen 2,5 millioner av Storebrand Bank for å investere i et spareprodukt som bestod av et bankinnskudd og opsjoner. De risikable opsjonene kostet ca. tre hundre tusen, et beløp de ville tape i sin helhet om markedet gikk feil veil. De resterende 2,2 millioner ble satt tilbake på konto i Storebrand Bank til fast rente.

Det er ikke lett å forstå hva hensikten med dette innskuddet skulle være, bortsett fra å bidra til bankens overskudd. Det som er klart er imidlertid at Lognvik på alle områder og uavhengig av markedsutvikling ville kommet bedre ut dersom de hadde fått kjøpe bare opsjonene.

Siden det kun var opsjonene som hadde nytteverdi for investorene, er det mest relevant å sammenligne produktets totale kostnader med kjøpet av disse derivatene. I dissensen i Høyesteretts avgjørelse fremkommer det at de totale gebyrene til sammen utgjorde like mye som verdien av opsjonene. Flertallet i høyesterett kom likevel frem til at det ikke var urimelig at banken ved hjelp av et bokføringstriks påførte kunden kostnader som doblet prisen på investeringen.

Det mest interessante med denne dommen er selvmotsigelsene i flertallets syn. På den ene siden mener de at dette produktet var lett å forstå. Det står for eksempel: “Sett fra investors side fremsto produktet som oversiktlig”. På den annen side ser det ut til at rettens flertall har misforstått produktet og investors kritikk mot det.

Et stort poeng i denne saken er som nevnt at Storebrand Bank har lånt ut penger som så er satt tilbake på konto i samme bank. Dette er uten verdi for investor, men gir en ganske betydelig inntekt til banken. For å kunne frikjenne banken må man ha en god forklaring på hvorfor dette er greit.
Som svar på dette skjener flertallet ut med en argumentasjon som ikke har noe med saken å gjøre. Det argumenteres grundig og utførlig for at Storebrand Bank ikke kan kritiseres for at lånet ble tatt opp i samme bank. Faktisk ville investorene trolig betalt en enda høyere rente i en fremmed bank! Ingen er uenig i det, men hvilken relevans har det?

Faktum er at kunden lånte penger og satt dem inn på en konto. Det finnes neppe en oppegående person i Norge som synes at dette høres fornuftig ut. Storebrand Bank syntes imidlertid dette var en finfin investeringsstrategi. Som utsteder og långiver var den selvsagt fullt klar over at transaksjonen var både kostbar og unødvendig for kunden. Det ville ikke spilt noen rolle om en annen bank hadde vært långiver, så lenge Storebrand Bank var klar over at kjøpet ble lånefinansiert.

Problemet var et at et i utgangspunktet dyrt og dårlig produkt ble en ren parodi når det ble lånefinansiert. Banken kunne ha argumentert for at det fordyrende kravet om et innskudd ved kjøp av opsjoner var til for å hindre kunden i å påta seg for mye risiko. Når produktet ble tillatt lånefinansiert taper imidlertid denne forklaringen all troverdighet. Den eneste troverdige begrunnelsen for konstruksjonen blir da at den gav gode inntekter til banken.

Det er i det hele tatt vanskelig å begripe hvordan et produkt som er oversiktlig og enkelt å forstå kan være slik konstruert at tusenvis av mennesker låner penger for å sette dem i banken igjen. Den mest nærliggende forklaringen er at produktene slett ikke var så gjennomsiktig som Høyesterett skal ha det til.

Dessverre er det ikke nevneverdig prinsipiell forskjell mellom denne og de mange andre sakene om tilsvarende produkter. Høyesterett har ikke for vane å ombestemme seg i tide og utide. Med denne dommen er derfor løpet nå etter alt å dømme kjørt for de mange som uvitende har betalt overpris på sine investeringer.

Se også kommentar om Røeggendommmen fra lagmansretten