onsdag 16. mars 2011

Råvarefesten

Oljeprisen er nå over 110 dollar fatet. De fleste vil peke på uroen i Midtøsten og Nord-Afrika som hovedårsak. Mye tyder imidlertid på at det er helt andre mekanismer som ligger bak.


Opptøyene i Midtøsten startet for alvor på nyåret. Prisen på råolje lå imidlertid tett oppunder 100 dollar fatet allerede i desember i fjor. Det er derfor grunn til å tro at toppnoteringen har andre forklaringer.

En indikasjon på hva som er i ferd med å skje kan vi få ved å sammenligne med en mer generell råvareindeks. I figuren ser vi råoljeprisen plottet sammen med prisutviklingen på råvarer uten energi. Likheten mellom utviklingen i råoljeprisen og andre råvarer er slående. Siden april i fjor har faktisk andre råvarer steget mer enn oljeprisen.

Til tross for disse relativt entydige signalene på en generell råvarefest, ser vi stadig forsøk på bortforklaringer. Høy oljepris skyldes Gadaffi, høye hvetepriser skyldes feilslått innhøsting og stadig stigende byggpriser er kanskje spekulantenes feil.

Naturligvis vil både dårlig innhøsting og gale diktatorer kunne ha innvirkning på enkelte råvarer. Når vi ser en generell prisøkning slik som nå virker det imidlertid mer sannsynlig at det finnes mer grunnleggende årsaker. Prisoppgangen gjelder nemlig både kobber, kaffe, svin, storfekjøtt, sukker, soyaolje, aluminium og nær sagt alt annet. Det er usannsynlig at en slik bred oppgang skyldes annet enn en generell økning i etterspørsel.

Spekulanter ble tidlig beskyldt for å drive prisene på råvarer i taket. Forskning, blant annet fra finanskrisen, viser imidlertid at det ikke finnes grunnlag for slike påstander. Det virker også usannsynlig at spekulanter alene skulle kunne presse prisene opp på nær sagt alle råvarer. Å manipulere priser ved å trenge hele verdens råvaremarked inn i et hjørne er en særdeles risikabel strategi og ville krever enorme mengder kapital. En kan kanskje tenke seg at spekulanter kunne manipulere én råvare over en tidsbegrenset periode. At hedgefond og andre høyrisikoinvestorer skulle kunne manipulere den totale verdensetterspørselen etter råvarer i over ett år er imidlertid lite sannsynlig.

Prisene på råvarer er nå på god vei opp til toppen under finanskrisen. Det er særdeles gode nyheter. Enkelte har uttrykt bekymring for at de høye råoljeprisene vil knekke oppgangen i verdensøkonomien. Siden alt tyder på at oppgangen skyldes en generell økning i etterspørselen blir dette å sette saken på hodet. Prisene vi ser i dag er et tegn på at økonomien er i god bedring. En prisøkning er nødvendig for å ballansere den økende etterspørselen med det eksisterende tilbudet. Dette må til for å gi incentiver til å øke produksjonen ytterligere.
Litt mer interessant er det kanskje å se fremover. I figuren er også den amerikanske konsumprisindeksen tegnet inn. Det er relativt lett å se at det er en solid sammenheng mellom prisen på råvarer og konsumprisen. Det skulle naturligvis bare mangle. Konsumprisene er et resultat av bedriftenes kostnader, som i stor grad bestemmes av råvareprisene. Endring i råvarepriser er også et mer generelt tegn på økt etterspørsel, og økt etterspørsel fører normalt til økte konsumpriser.

Sist vi hadde en sterk økning i etterspørselen var frem mot finanskrisen. I ettertid kan det se ut som om sentralbankene da kom bakpå og satte opp rentene for sent og for mye. Det blir derfor interessant å se hva som kommer til å skje denne gangen. Når det gjelder råvarepriser ligner bildet mye på perioden før finanskrisen.

Spørsmålet er derfor hvor hardt sentralbankene denne gang vil bekjempe inflasjonen. I Storbritannia er allerede inflasjonen oppe i 4%. Produsentprisene stiger nå med over 5% i året. Det er langt over målet på 2%. Likevel holder sentralbanken fast på en rente på en halv prosent.

Det er fortsatt mye gjeld i både EU og USA. Mye av dette er statsgjeld. Fristelsen til å oppgi inflasjonsmålet må være stor. Det er i dag ustedet kolossale mengder statsobligasjoner. Inflasjon vil effektivt redusere denne gjelden. Dette vil redusere behovet for økte skatter samtidig som man slipper å ramme boligeiere med høy gjeld. Politisk kan det rett og slett bli en meget behagelig løsning å løsne litt på den rigide inflasjonsstyringen man har fulgt til nå.