torsdag 14. oktober 2010

Aksjeskatt

Spekulanter har aldri vært populære. Å skattelegge dem er derfor en åpenbar stemmesanker for enhver politiker.

Flere regjeringer, inkludert vår egen, har tatt til orde for en såkalt ”tobinskatt”, en liten skatt på hver transaksjon. Rykter sier også at Finanskriseutvalget som regjeringen har nedsatt vurderer å foreslå noe tilsvarende. At en skatt er populær er imidlertid ikke ensbetydende med at den er fornuftig. Så er heller ikke tilfelle her. Med mindre man har en politisk agenda er det vanskelig å komme til annet enn at en slik skatte er en dårlig ide.

Hovedargumentet for tilhengerne av tobinskatt på både valuta og aksjetransaksjoner er at det vil begrense spekulasjon. Det har de sannsynligvis rett i. Det er imidlertid uklart hvorfor det skulle være en bra ting. Spekulasjon er en ubetinget fordel for finansmarkedene og samfunnet.

Spekulanter tilfører markedet ”likviditet”. Det betyr kort sagt at de gjør det enkelt for langsiktige investorer å raskt selge sine investeringer dersom de skulle ha behov for kontanter eller kjøpe tilbake dersom om det skulle være ønskelig. Dette har en betydelig egenverdi for investorer og gjør at aksjer blir mer attraktive som investeringsobjekter i forhold til bankinnskudd. Resultatet er at finansiering av nye virksomheter og arbeidsplasser blir billigere, samfunnets verdiskapning høyere og velferden bedre.

Forskningen er nokså entydig på at spekulasjon heller ikke lønner seg for spekulantene. Selv uten en tobinskatt har man transaksjonskostnader i form av differanse mellom kjøps og salgskurs. For en trader som handler mange ganger per dag vil disse kostnadene fort spise opp eventuelle gevinster. Spekulantene subsidierer derfor markedsplassen, og ikke omvent.

Tilhengerne av tobinskatten trekker gjerne frem kriser som valutakrisen i Asia i 1997 som ”bevis” på spekulantenes skyld. Kollapsen vi så i enkelte valutaer viste seg imidlertid å være permanent, så spekulantene må frikjennes her. Hovedproblemet var tvert i mot at spekulantene var steng ute over lang tid fordi landene holdt faste valutakurser. Slike fastkursregimer kan imidlertid ikke eksistere over tid på grunn av tiltakende ubalanse i handel. Krisen i 1997 var selvpåført fordi en ikke tillot det korrektivet til markedskurser som spekulanter gir. Å forhindre spekulasjon er altså omtrent like hensiktsmessig som å holde varmen gjennom vannlating.

All forskning tilsier at spekulanter om noe er med på å redusere svingningene i markedene. Ingen har til nå klart å komme med bevis på det motsatte. Figuren viser resultatet av en undersøkelse på fire valutaer i perioden 1977-1999 (før euroen). Vi ser at landene med lavest transaksjonskostnader har minst svingninger (volatilitet). Dette er bare en av flere studier som indikerer det samme.

Årsaken til at spekulasjon reduser svingningene i stedet for å øke dem, er likviditeten som spekulantene bringer med seg. Færre spekulanter betyr færre aksjer i markedet og større differanse mellom kjøps og salgskurs. Resultatet blir at en salgsordre vil ha mye større innvirkning på prisen i et marked uten spekulanter. Hovedargumentet for innføring av en tobinskatt har derfor ikke forankring i virkeligheten.

Men kan så en tobinskatt kan være en måte å omfordele på? Jo, men det er umulig å kreve inn en slik skatt effektivt og dersom en skulle klare det vil skattegrunnlaget (spekulasjonen) uansett kollapse.

Sverige innførte en slik skatt i 1984. De svenske politikerne hadde sett frem til inntekter på 1 500 millioner i året. Resultatet ble til 80 millioner. Det mislykkede eksperimentet ble avsluttet i 1992.

Storbritannia har en aksjeskatt den dag i dag, men den har ingen praktisk betydning. Når skatten ble innført kom en ny type finansiell kontrakt kalt CFD (”Contract For Difference”). Kjøper av en CFD mottar aksjens kursgevinst uten å eie selve aksjen, og omgår dermed avgiften. Ved å flytte utsteder av slike CFD’er til skatteparadis uten avgift blir det i praksis umulig å håndheve skatten. Det er derfor kun langsiktige investorene som betaler aksjeskatt i Storbritannia. Det ironiske er at i forsøket på å hindre spekulasjon kom en kontrakt som gir mulighet til nær ubegrenset risiko.

Det er altså vanskelig å se for seg en effektiv innkreving med mindre den innføres i absolutt alle land samtidig. Tobinskatten er derfor en utopisk drøm. Det kan være årsaken til at den er så populær blant politikere. De vet at den ikke kan innføres. Som stemmesanker kan den likevel fungere.

Kilde: Aliber, Chowdhry og Shu Yan: "Some Evidence that a Tobin Tax on Foreign Exchange Transactions may Increase Volatility"