onsdag 25. august 2010

Vær snill med roboten?

Som noen kanskje har fått med seg har politiet tatt ut tiltale mot to personer for å ha lurt en robot. Den uheldige roboten eies av det utenlandske meglerhuset Timber Hill. Roboten ble visstnok lurt 2200 ganger og var således ikke av den mest lærenemme varianten.

Saken er helt spesiell siden det normalt er roboten som er kjeltringen i finansmarkedene. Det har lenge vært kjent at meglerhus flytter sine datamaskiner fysisk nærmere børsen slik at signalene skal bruke kortest mulig tid fra børsen til meglerhusets server. En del børser har til og med latt finansinstitusjoner ha servere inne i selve børsbygningen. En daytrader er derfor normalt sjanseløs mot slike lynkjappe roboter, som har blitt beskyldt for alt fra juks til å forårsake unormalt store svingninger i aksjemarkedet.

Så hvorfor er myndighetene da så ivrige etter å ta to amatørinvestorer for å ha lurt en slik robot. Dette er tross alt en klassisk david-mot-goliat-historie hvor David vinner til slutt.

Jo, akkurat denne roboten hadde trolig fått tildelt en helt spesiell rolle i markedet som ”market maker”, og det går for å være nokså gjevt i robotmiljøet. Market makerens oppgave er å tilby kjøps og salgskurser for små og lite likvide aksjer. For enkelte verdipapirer er en slik aktør helt avgjørende for at det i de i det hele tatt skal eksistere et marked. Oslo Børs ber derfor av og til meglerhus om å passe på enkelte aksjer med spesielt lav omsetning ved å påta seg denne oppgaven. Meglerhuset forplikter seg da til å holde differansen mellom kjøps og salgskurs innenfor et gitt nivå. For den vanlige investor betyr det at en enkelt kan få omsatt aksjene en sitter på, noe som reduserer risikoen betydelig. Meglerhusene bruker automatiske handelssystemer til dette, eller roboter, og tjener på sin side på at kursene han kjøper til jevnt over er lavere enn de han selger til.

Det er imidlertid helt avgjørende at roboten endrer kjøps og salgskursene kontinuerlig i takt med ordretilgangen. Hvis ikke vil eksempelvis en økning i tilbudet føre til en stadig større beholdning av aksjer og en tilhørende økning i den finansielle risikoen. Roboten i denne aktuelle saken har fulgt den meget enkle regelen at kursen justeres opp hver gang noen kjøper aksjer.

Denne enkle strategien kan utnyttes. En kjøper et større antall aksjer til gjeldende salgskurs. Deretter ”dytter” man robotens kjøps- og salgskurser oppover ved å kjøpe små ubetydelige kvanta til økende pris. Når kjøpskursen er høyere enn den opprinnelige salgskursen, selger man alle aksjene.

Bør så dette være ulovlig? Oslo Børs vil hevde at dersom det skal være lov å manipulere tynne markedet på denne måten, så vil de små selskapene forsvinne ut av børsen. På den annen side så har ikke denne roboten vært spesielt oppvakt. De som har programmert roboten må ha vist om denne sårbarheten, så det er jo litt rart at man ikke har laget en sikkerhetsmekanisme som i alle fall kunne luket ut 2200 repetisjoner av en enkel strategi. Det kan imidlertid ha vært kontraktsmessige grunner til robotens enfoldighet. Børsen kunne også kanskje ha hindret dette ved å innføre restriksjoner på reversering av ordrer i slike småselskaper, men det ville fjernet daytraderne og omsetningen som de bringer med seg til markedet.

For den vanlige investor er det jo heller ikke åpenbart at det er ulovlig kursmanipulasjon en bedriver når en dytter på kursen. På meget kort sikt er jo tross alt markedet et nullsumspill der den enest tap er den andres gevinst. For daytradere handler derfor hele spillet om å lure andre investorer, så hvorfor skulle det være ulovlig å loppe akkurat denne tungnemme karen? Av den grunn hadde det ikke skadet om børsen hadde lagt inn begrensninger på slik aktivitet på forhånd heller enn å straffeforfølge i ettertid.

Selv for en market maker utstyrt med puls og hjerne er det vanskelig å beskytte seg 100% mot denne type markedsmanipulasjon. Oslo Børs burde derfor kanskje ha strengere regler for børsnotering slik at de minst likvide aksjene som det er vanskeligst å drive market making for, fjernes fra markedsplassen.

Alternativt kan man forsøke å finne måter å drive market making som ikke er så utsatt for markedsmanipulasjon. Én vei å gå er naturligvis å utvikle smartere roboter. I så fall er det ikke nødvendigvis en god idé å straffeforfølge investorer som avdekker feil.


Market maker:
• En aktør som tilbyr likviditet til markedet ved å både være selger og kjøper samtidig. Market makeren stiller en kjøpskurs og en salgskurs og tjener på differansen.
• I enkelte markeder, slik som Oslo Børs, er det kun market maker for de minst omsatte aksjene. Gjennom en avtale med Oslo Børs gis en market maker ansvaret for å tilby likviditet i en bestemte aksje.
• I enkelte markeder, slik som NASDAQ i USA, oppfordres alle investorer til å drive market making ved at man får en rabatt på handelsavgiften dersom en stiller kjøps eller salgskurs.

torsdag 12. august 2010

BP, oljekatastrofer og risikospredning

Oljefondet har fått mye ufortjent kritikk for sin eksponering mot det brittiske oljeselskapet BP i etterkant av oljekatastrofen i Mexicogulfen. Siden oljerelatert virksomhet utgjør en betydelig del av verdens verdiskapning så tilsier referanseindeksene som oljefondet følger at de gjør store investeringer i slike bedrifter. En kan alltids kritisere fondet for ikke å ha ringt 800-nummer for å få hjelp til å forutse krisen, men utover det blir kritikken av investeringene i BP nokså meningsløs.

Et mer grunnleggende spørsmål er imidlertid hvorfor referanseindeksene inneholder oljeaksjer i det hele tatt. Norge er allerede overeksponert mot oljeprisrisiko gjennom mange kanaler i form av skatteinntekter, eierskap i Statoil, og ikke minst eierskapet til ressurser som fortsatt ligger på havbunnen (SDØE). Om vi priser inntektene fra disse virksomheter som aksjer og regner det som en del av oljefondet, så har vi trolig en eksponering mot oljemarkedet alene på i alle fall samme størrelsesorden som det eksisterende fondet på snart tre tusen milliarder kroner.

En av de viktigste innsiktene som finansteori kan gi er at om en sprer investeringene så senker en risikoen uten at det gir lavere avkastning. Dette konseptet er altså så nært en gratis lunsj som en kommer i økonomifaget. Staten kan oppnå slik risikospredning for eksempel ved å selge seg ned i Statoil og SDØE, men det er ikke politisk mulig. En enkel, kostnadsfri og upolitisk løsning vil imidlertid være å renske ut alle oljerelaterte aksjer fra oljefondet. Så hva er årsaken til at en ikke allerede har gjort det?

Finansdepartementet har naturligvis tenkt nøye gjennom akkurat det, og argumentene for å la fondet fritt investere i oljeaksjer er flere. Blant annet mener departementet at oljefondets beholdning av oljeaksjer er liten og at lav samvariasjonen med oljeprisen uansett tilsier at gevinsten ved denne type risikospredning er minimal. I tillegg har departementet det noe selvmotsigende argumentet at olje og gass sektoren utgjør en så stor andel av den globale indeksen og har gitt så stor avkastning at det vil være galt å utelukke slike aksjer.

Det er imidlertid flere svakheter med denne argumentasjonen. For det første er det jo slik at ettersom oljefondet vokser og reservene svinner så vil oljeaksjene i fondet utgjøre en stadig større andel av vår samlede formue. Allerede i dag er olje- og gassaksjene trolig verdt om lag 20% av SDØE. Fordelen ved å luke ut oljeaksjene fra fondet vil altså bare øke med tiden. Det kan derfor være greit å gjøre noe med saken nå.

I tillegg ser det ut til at departementets anslag på risiko feil, ettersom de i praksis har lagt til grunn at verdien av landets samlede oljeformue kan oppsummere i spotprisen på olje. Oljeformuen avgjøres imidlertid av forventet fremtidig oljepris, akkurat slik verdien på internasjonale oljekonsern fastsettes i aksjemarkedet. Risikoen knyttet til statens oljeverdier gjenspeiles derfor trolig bedre ved å anta at de er nær 100% korrelert med kursutviklingen for internasjonale oljeselskap, og ikke havparten av dette slik som spotprisen indikerer. Dette vil i så fall gi helt andre anslag på fordelene ved risikospredning.

Som departementet nevner så har imidlertid avkastningen på oljeaksjer vært høy historisk. Det vil likevel bære helt galt av sted om en skal legge til grunn ulike sektorers historiske avkastning ved valg av portefølje, uten å ta hensyn til at risikoen slik avkastning er en indikasjon på særlig høy risiko.

Departementet mener uansett det er vanskelig å droppe oljeaksjene fordi de utgjør en så stor andel av verdens aksjemarkeder, men det er nettopp derfor disse aksjene bør utelukkes. Isolert sett vil det medføre en mer konsentrert portefølje. Det er likevel sammensetningen av vår totale portefølje, inkludert fremtidige skatteinntekter, produksjonsrettigheter og Statoil, som er avgjørende. Ideelt sett bør vår eksponering mot olje være omtrent som verdensmarkedets, dvs. om lag 12,5%. Den faktiske andelen er trolig langt over 50%.