Aktiv forvaltning og offentlig forvaltning

For at Oljefondet skal forvaltes best mulig og være til nytte for kommende generasjoner, så er det avgjørende at forvaltningen har legitimitet og tillitt i befolkningen. Dessverre er det vanskelig å tilfredsstille kravene for åpenhet og forutsigbarhet når fondet forvaltes aktivt.

Et eksempel på lite åpenhet er informasjonen om hvordan det faktisk går med den aktive forvaltningen. Data som kunne gitt oss et bedre bilde av forholdene er ikke offentlig tilgjengelig. Heldigvis har fondet i sin årsrapport likevel regnet ut at ekstra avkastning ikke har vært oppnådd i fondets levetid, selv når en kun vurderer aksjeplasseringene og dermed ser bort fra de store obligasjonstapene. Litt ekstra forvirrende blir det imidlertid når en i samme årsrapport presenterer en tvilsom og obskur analyse der fondet klarer å produsere ekstra avkastning ved å sammenligne seg med blant annet tapsbringende valutaspekulasjon (s. 64). Dette virker ikke tillitsvekkende.

Informasjonen om oljefondet er i det hele tatt ikke tilfredsstillende, tatt i betraktning at fondet er en del av forvaltningen. For eksempel får vi ikke vite hvor stor del av fondet som forvaltes aktivt. Vi får vite at fondet har et mål på ”relativ volatilitet”, men som vi har sett er dette kun et mål og ikke virkelighet. I prinsippet kan derfor hele fondet forvaltes aktivt, selv om målet er å ha nær samme avkastning som indeksen. Departementet hevder da også at alt er aktivt forvaltet når de skal sammenligne kostnader med andre fond. Aktivt forvaltede fond er nemlig generelt dyrere, så det lønner seg å bli sammenlignet med slike. Sannheten er nok at store deler av fondet forvaltes aktivt, men at det pussig nok gjøres på en måte som gir en avkastning tett inntil indeksen. Hvor stor del som faktisk forvaltes aktivt er høyst uklart.

Det underliggende problemet her er at fondet er aktivt forvaltet. Aktivt forvaltede fond må være forsiktige med den informasjon som gis ut. Ved indeksforvaltning kunne man derimot i prinsippet ha lagt ut oppdaterte posisjoner og verdier på nett daglig. Et slikt fond ville dermed vært i tråd med vanlige prinsipper om åpenhet i forvaltningen som praktiseres ellers. Usikkerheten om hva fondet egentlig driver med ville også forsvunnet. I tillegg ville en kunne satt samtlige ansatte på statlige lønningslister med full åpenhet om lønnsnivå, ettersom passiv forvaltning ikke krever ekstraordinært talent.

Nå kan en innvende at fondet får skryt internasjonalt for å være et av de mest åpne og transparente fondene i verden. Fond som er forvaltet av private eller autoritære stater har imidlertid ikke samme forpliktelser til innsyn og åpenhet som den norske stat.
Faktum er at det finnes hverken empirisk eller teoretisk belegg for å hevde at aktiv forvaltning har noen gir meravkastning. At oljefondet er såpass stort gjør faktisk at slik meravkastning kan være enda vanskeligere å oppnå fordi prisene i markedet vil påvirkes betydelig av endringer i aktive posisjoner. Når denne forvaltningsformen i tillegg har andre store ulemper, bør man begynne å planlegge en nedtrapping av denne forvaltningsstrategien.

Et argument som likevel brukes er at om oljefondet og alle andre store fond slutter med å plukke aksjer, så vil det ikke være noen aktive investorer igjen til å passe på at prisene gjenspeiler all tilgjengelig informasjon. Det er imidlertid slik at både teori og praksis viser at innsatsen som brukes på aktiv forvaltning stort sett vil tilsvare gevinsten en oppnår ved det. Dette sikrer at det ikke er noe særlig å tjene på aktiv forvaltning, men at det samtidig alltid er nok av aktive aktører i markedene. Dersom en går over til passiv forvaltning er det altså ikke grunn til å ha våkenetter fordi en er bekymret for om hedgefondene på Wall Street gjør jobben sin.

Jeg er imidlertid overbevist om at Finansdepartementet har en meget pragmatisk innstilling til dette, og at best mulig forvaltning er det eneste målet. Jeg regner derfor med at departementet nå klarer å se forbi de store investeringene i form av oppbygging av miljø og ikke minst prestisje. Økningen til 60% aksjeandel og handlingsregelen er eksempler på velbegrunnede strategiske valg som vi kan takke departementet for. Eksperimentet med aktiv forvaltning har imidlertid feilet. Det var greit å få demonstrert dette for ettertiden, men den eneste meningsfulle konklusjonen nå er å avslutte aktiv forvaltning av oljefondet.

Kommentarer