onsdag 21. januar 2009

Effektiv forvaltning av oljefondet

Siden jeg i DN i september foreslo at oljefondet burde indeksforvaltes har debatten om hvordan vi bør investere oljepengene skutt fart i takt med fondets tap. Sist ute er hegdfondforvalter Ragnhild Wiborg, som støtter Fremskrittspartiet og finansbransjen i at forvaltningen bør flyttes hjem.

Heldigvis er det såpass opplagt at finansbransjen bedriver vikarierende argumentasjon at det forhåpentligvis er få som kjøper den. Det finnes tross alt kun ett argument for å flytte forvaltningen hjem, og det er bunnlinjen til norske finansinstitusjoner. Lønningene i denne bransjen i Norge forteller alt om hvor lite hensiktsmessig det ellers vil være.

Finansbransjens ønske om å få et sugerør inn i oljefondet er imidlertid et mektig argument for å innføre indeksforvaltning. I dag er det nemlig vanskelig å argumentere overbevisende for at finansbransjen i Norge er dårligere enn den i utlandet, siden forskning viser at suksess i denne bransjen stort sett skyldes flaks. Kanskje en derfor til og med burde velge forvaltere ved loddtrekning, slik at en sikrer seg de heldigste kandidatene.

Med indeksforvaltning er det imidlertid enklere. Å følge indeksene slavisk er så konkret at valg av forvaltere kun vil være et spørsmål om pris. Allerede i dag forvaltes en betydelig del av formuen på denne måten, og forvaltningskostnadene er mikroskopiske. Faktisk er indeksforvaltning så lite ressurskrevende at en byråkrat på lønnstrinn 65 og en PC burde holde. På den måten kan all forvaltning enkelt flyttes til Oslo slik at alle, inkludert finansbransjen, blir fornøyd.

tirsdag 20. januar 2009

Oljefondet: På tide med svar

I september foreslo jeg at oljefondet burde indeksforvaltes. Siden da har tapene økt og flere har tatt til orde for at en burde slutte med aktiv forvaltning. Det er imidlertid helt taust fra finansdepartementet og Norges Bank. Det kunne jo være at det fantes noen gode argumenter for tapsbringende aktiv forvaltning, men stillheten fra dem som forvalter pengene taler vel for seg selv.

Dersom de har problemer med å finne gode svar foreslår jeg derfor at overgang til indeksforvaltning utredes så fort som mulig.

lørdag 17. januar 2009

Panikkvedtak og OL-kostnader

Også publisert i avisa Nordlys og på forskning.no

Innen forskning har vi noe som kalles fagfellevurdering. Dette går ut på at resultater fra forskning først vurderes av et utvalg av uavhengige fagpersoner, før forskningen kan publiseres. Dersom artikkelen ikke tilfredsstiller vanlige kvalitetskrav, må den enten omarbeides eller hele arbeidet forkastes. Dette til dels omstendelige systemet er laget for å sikre forskning som publiseres holder høyeste nivå, også når den samfunnsmessige betydningen er begrenset. Det er derfor et stort paradoks at et samfunnsmessig gigantprosjekt som OL i Tromsø ble skrinlagt før kompetente fagfeller hadde rukket å lese innledningen i rapporten.

Oppslaget i Nordlys 14. januar, der en av rapportens bidragsytere mener det burde vært gitt rom for en mer nyanser debatt, er derfor svært interessant lesning. Professor Kåre Petter Hagen og hans kolleger fra SNF har naturligvis helt rett. Det faktum at ordet ”kvalitetssikring” inngikk i rapportens tittel er ikke ensbetydende med at rapporten var ufeilbarlig.

Hadde rapporten om Tromsø-OL fremstått som feilfri kunne vi likevel slått oss til ro med at en kanskje bør gjøres annerledes neste gang. Rapporten har imidlertid flere svakheter. Nå kan det selvsagt være at rapporten bare er dårlig skrevet, men i så fall forteller ikke det annet enn at en debatt i forkant hadde vært nyttig.

Jeg kan naturligvis ikke forvente at en skal akseptere min påstand om mangler i OL-rapporten uten videre. For å konkretisere vil jeg derfor nevne en kontroversiell antakelse i rapporten, som førte til en økning i budsjettet på flere milliarder. Dette er en type problem som det hadde vært interessant å få en nærmere forklaring på.

I rapporten forutsettes en lønnsøkning på 2% per år utover produktivitetsvekst. Denne antakelsen gir en enorm effekt på kostnadene, men den gir liten mening. Når en lønnstaker får høyere lønn er det normalt fordi hun produserer mer per time enn før. Dersom lønnsnivået i bygg og anlegg øker med 20% frem til 2018, så vil det normalt være fordi det da trengs 20% færre bygningsarbeidere i samme prosjekt. Poenget er åpenbart og logisk, og det stemmer med historiske data. Siden 1971 har faktisk produktiviteten til arbeidstakerne økt mer enn lønnen. Dette har gitt oss en enorm velstandsøkning de siste 40 årene. Ser vi på bygg og anlegg spesielt vil en også se at det er blitt relativt sett billigere å bygge siden 1971, til tross for at snekkere tjener atskillig mer i dag. Det burde altså vært antatt en reallønnsvekts på 0%, men i rapporten er det antatt betydelig mer. I tillegg ble det gjort risikoavsetninger for å dekke en eventuell ekstra økning på opp til 3.5% per år!

De 10 siste årene har det riktig nok blitt 2-3% dyrere å bygge, men det finnes naturligvis ikke noen god grunn til å mene at akkurat dette tiåret er spesielt representativt. Om noe så er det siste tiårets ekstreme lønnsøkninger innen bygg og anlegg en god grunn til å forvente høyere produktivitetsvekst eller lavere kostnader de kommende årene. Hvorfor ekspertgruppen har antatt en slik reallønnsøkning er derfor et meget interessant spørsmål som en aldri fikk tid til å stille.

Det finnes også andre problemer med rapporten, men de er av en såpas teknisk eller detaljerte art at det ikke passer å gå inn på dem her. Poenget er at en i fremtiden kanskje burde vurdere å endre på beslutningsprosessen i slike saker, slik at ulike fagfolk kan få mulighet til å uttale seg før endelige beslutninger tas. I dette tilfellet var det idrettstyret som tok beslutningen, og departementet kunne vel neppe instruere dem til å vente med sitt vedtak. Departementet kunne imidlertid signalisert klart at OL-budsjettet først var endelig kvalitetssikret etter en åpen fagfellevurdering. Dette ville tatt mer tid, men det ville sikret at tallgrunnlaget hadde vært av best mulig kvalitet.