onsdag 11. juni 2008

Statlig eierskap

Statens eierskap i norsk næringsliv er i ferd med å konkurrere med oljefondets internasjonale plasseringer i størrelse. Den gjeldende strategien som regjeringen har med stadig større statlig eierskap vil få alvorlige konsekvenser i fremtiden. De ansvarlige for dagens politikk bør tenke nøye gjennom om de ønsker å ta dette ansvaret, for de kan ikke skylde på at de ikke ble gjort oppmerksom på det.

I dag eier staten norske virksomheter for om lag 700 milliarder kroner. Om lag en tredjedel av verdiene på Oslo børs eies av staten. I forhold til oljefondet utgjør investeringene i norske selskaper om lag 35%. Slik overvekting av investeringer i Norge kan vanskelig betegnes som annet enn å gamble med befolkningens sparepenger.

Problemet hadde ikke vært så alvorlig dersom ikke regjeringens strategi synes å være å øke disse investeringene betydelig de neste årene. Det er allerede bestemt at staten skal kaste bort 23 milliarder til å kjøpe seg opp i StatoliHydro av symbolmessige årsaker. SV foreslår at Telenor skal kjøpe opp TeliaSonera, og at staten skal gå inn med 100 milliarder her. Det er uunngåelig at flere slike oppkjøpsmuligheter av ulike norske selskaper vil dukke opp, og en kan vel da forvente at ytterligere midler fra Oljefondet legges i potten. Det synes som om det kun er et spørsmål om tid før oljefondet er mindre enn statens investeringer i norsk næringsliv.

En kunne tilgitt dette om det var slik at regjeringen ikke var klar over farene ved en slik strategi, men de er de. Det største problemet her er hensynet til risikospreding. Det er lurt å ikke legge alle eggene i samme kurv. Av samme årsak er det for eksempel ikke særlig smart å satse alle sparepengene på én aksje, med mindre man har noe informasjon ikke andre har. På samme vis er det lite hensiktsmessig å investere alle oljepengene i ett enkelt lite land. Når så dette landet er Norge, blir resultatet katastrofalt.

La oss si at vi får en gigantisk økonomisk nedtur i 2009. Oljefondet, som skulle gi oss stabile inntekter uavhengig av hjemlige konjunkturer, ble dessverre nedprioritert tilfordel for hjemlige investeringer et par tiår tidligere. De norske selskapene som staten har satt sin lit til, dras imidlertid med ned i dragsuget sammen med den generelle økonomien. Det norske folk taper nå alt på alle kanter: Statens investeringer er ubrukelige, næringslivet går dårlige og folk mister jobber, familier ser at utgiftene langt overgår deres inntekter og statens skattegrunnlag fordunster.

Risikospredning alene burde derfor være nok til at en selger seg betydelig ned i norsk næringsliv. I tillegg kommer det imidlertid at det ikke fins fordeler, men kun ulemper med statlig eierskap i rene kommersielle selskaper.

Det eneste argumentet som finnes for statlig eierskap er behov for statlig styring. Staten kan imidlertid oppnå dette mer hensiktsmessig ved lovgiving og håndheving. Det hadde vært ønskelig dersom noen kunne komme med i hvert fall ett konkret historisk eksempel på noe en har oppnådd med statlig eierskap, som en ikke kunne oppnådd ellers. Det eneste eksemplet av betydning så vidt jeg vet, er forbudet mot opsjoner i statlig eide virksomheter. At dette forbudet ikke gjelder all norsk virksomhet er imidlertid ikke statlig styring, men statlig dobbeltmoral.

At enkelte selskap har klart seg bra under statens vinger skyldes i mange tilfeller særbehandling av typen monopol eller rimelige konsesjoner. En har også en behagelig tendens til å glemme de mange konkursene når en fremhever de få suksesshistoriene. Det finnes solid internasjonal forskning som viser at offentlig eide selskaper gir mindre verdiskapning, men før vi får gode norske undersøkelser på dette bør vi i hvert fall kunne være enige om at dette ikke er noe argument for statlig eierskap.

Den ubegrunnede redselen for utenlandsk eierskap er også et argument som går igjen. Vi er livredde for å bli et "filialland". At ingen kan komme med et relevant eksempel på et land som er blitt ødelagt av filialer synes ikke å være så viktig.

Argumentene mot statlig eierskap er imidlertid flere. Et viktig problem er at staten kommer i en uunngåelig dobbeltrolle som myndighet og eier. Om det var folkets interesser gjennom konkurranse på norsk sokkel, eller Statoil og Hydros interesser som veide tyngst ved sammenslåingen er for eksempel et åpent spørsmål. Det kan godt hende dannelsen av StatoilHydro var korrekt, men uten statlig eierskap hadde dette ikke vært et problem.

Et annet problem er at statlig eierskap legger til rette for særinteresser. Var det Røkke, folket eller begge som tjente på Statens oppkjøp for 4,8 millarder i Aker? Det er umulig å fastslå sikkert, men hele problemet kunne altså vært unngått.