lørdag 8. mars 2008

Årslønn på 50 millioner – du betaler!

Dette vil bli en type overskrift vi må regne med å se hyppig dersom Fremskrittspartiet og Finansnæringens Hovedorganisasjon får det som de vil. De foreslår at Statens Pensjonsfond Utland (oljefondet) skal forvaltes av norske forvaltere, selv om de ikke når opp i konkurransen med internasjonale aktører.

Det er ikke noe nytt i at Fremskrittspartiet ønsker at staten skal delta aktivt i utviklingen av næringslivet. Selv om de fleste økonomer vil mene at denne type detaljplanlegging ikke er spesielt hensiktsmessig, så finnes det argumenter for slik politikk også i økonomiske lærebøker. Videre er det generelt bred politisk enighet om at staten skal spille en sentral rolle i utviklingen av næringslivet. Det er derfor ikke grunn til å kritisere Frp spesielt for at de ønsker denne type aktivt statlig deltakelse.

Utspillet om statlig subsidiering av finansnæringen er imidlertid mer problematisk og synes ikke å være særlig gjennomtenkt. Dette er også alvorlig fordi en må regne med at det kan bli gjennomført i neste stortingsperiode. Fremskrittspartiet ønsker altså at norske finansforetak skal subsidieres indirekte ved at de skal kunne ta en høyere pris for forvaltningen enn sine utenlandske konkurrenter. I dette tilfellet finnes det imidlertid ikke gyldige argumenter for en slik politikk. De argumentene som har vært brukt kan relativt enkelt tilbakevises.

· Det finnes ikke arbeidsledighet i finansbransjen. Tvert i mot viser lønningene innen forvaltning at det er stor mangel på kvalifisert arbeidskraft. Årslønner i millionklassen er normalt. Hva vil så skje dersom all forvaltning av oljeformuen skal skje i Oslo? Jo, vi vil nødvendigvis få en eksplosjon i lønninger. Før man legger for mye prestisje i å subsidiere norske finansforetak bør man derfor vurdere om førstesideoppslag som nevnt i overskriften er noe en ønsker å være ansvarlig for.

· Det er ikke behov for denne subsidieringen. Det er nok så åpenbart at Finansnæringens Hovedorganisasjon først og fremst ønsker større overskudd til sine medlemmer. Det er imidlertid ikke et tilstrekkelig argument for statssubsidier.

· Målet, at Oslo skal bli et av verdens finanssentrum, ikke realistisk. Det er ikke slik at dersom Oslo forvalter oljemilliardene, så vil internasjonale investorer følge etter. Et finanssentrum oppstår der et eller flere av følgende betingelser er oppfylt: a) geografisk nærhet til aktører og finansmarkedene, b) tilgang til størst mulig antall kvalifiserte arbeidstakere og c) økonomiske rammebetingelser.

London og New York er finanssenter fordi de oppfyller a) og b). Irland har sitt fortrinn i generelt lave skatter og oppfyller vilkår c). Oslo vil aldri kunne konkurrere på noen av disse betingelsene. Å subsidiere norske forvaltere gir riktig nok akkurat disse foretakene bedre rammebetingelser, men dette vil utelukkende gjelde forvaltere av oljefondet. Det er ikke grunn til å tro at andre internasjonale investorer vil følge etter.

· Det er ikke konkurransebegrensninger av betydning i det internasjonale finansmarkedene. De siste årene har vi for eksempel sett at et stort antall nye store uavhengige hedgefond og "private equity" fond har etablert seg internasjonalt på kort tid. Om norske finansforetak vil konkurrere i utlandet må det gjerne gjøre det, men det synes urimelig at dette skal belastes norske skattebetalere og pensjonister.

· At staten har penger å forvalte er ikke et argument for at det norske finansmiljøet skal subsidieres. I prinsippet kan ethvert lands myndigheter, om de har oljeformue eller ikke, låne penger til laveste rente og la lokale forvaltere ta hånd om dem. Det er imidlertid en grunn til at ingen land følger denne strategien. Å subsidiere den lokale finansindustrien anses av de fleste myndigheter som en lite hensiktsmessig måte å bruke offentlige penger på.

Det har vært pekt på at vi bør bygge opp en finansindustri på samme måte som oljeindustrien. Forskjellen ligger imidlertid i at oljen må hentes opp der man finner den. Oljefondets forvaltning kan imidlertid skje hvor som helst i verden. Hvorfor man skal velge den minst samfunnsøkonomisk og bedriftsøkonomisk lønnsomme løsningen er derfor ikke så lett å forstå. Det er i det hele tatt nokså naivt å forvente at Oslo skal bli verdens finanssentrum ved subsidiering av den hjemlige finansindustrien. Det er lov å være naiv, men det er uklokt å kaste bort milliarder av kroner på det.