fredag 20. januar 2017

Utenfor bompengeboksen

Det blir trangt når både Statens Vegvesen og Tromsø Kommune skal tenke inne i samme boks. De bør tenke utenfor og øke bensinavgiften i stedet for å innføre bompenger.

Bilister må akseptere å betale en betydelig andel av kostnadene til nye veier. Harde trafikanter må også tåle at det er sterk politisk vilje i Tromsø til å holde biltrafikken på dagens nivå. Men forslaget fra Statens Vegvesen om å skaffe minst 7,5 milliarder over femten år ved å opprette seks-syv bomringer er ikke særlig gjennomtenkt.

For det første er det vanskelig å forstå hvorfor det skal være behov for så store investeringer, i alle fall dersom biltrafikken ikke skal øke. Med unntak av Kvaløybroen er det ingen store trafikkproblemer i Tromsø i dag.

Hva disse åtte milliardene skal brukes til er en hemmelighet bare vegvesenet kjenner til. Noen detaljert plan har ikke vært presentert. Jeg er ikke i tvil om at det lar seg gjøre å lage en ønskeliste for vegtiltak på åtte milliardene, men jeg kan heller ikke tenke meg at samtlige prosjekter er helt uunnværlige.

Det store beløpet tyder på en manglende evne til prioritering. Det bør være mulig å få en bymiljøavtale til en lavere investeringskostnad.

Siden bare Statens Vegvesen vet prosjektlisten, er det vanskelig å vite hvor mye som kan skjæres vekk uten for store konsekvenser. Om vi kan klare oss med 4,5 milliarder så er imidlertid ikke bomringer nødvendig lenger. Ny kvaløyforbindelse kan vi holde utenfor regnskapet siden den naturligvis må være selvfinansierende. Vegvesenet har budsjettert med 1,4 milliarder til dette, så da trenger vi bare skjære ned planlagte tiltak med 1,6 milliarder for å komme ned til 4,5.

Da kan bilistene beskattes på en langt mer effektiv og mindre upopulær måte. Økes bensinavgiften til tre kroner og nedbetalingstiden til 25 år blir det nok penger. Jeg skal ikke kjede leseren med tall her, de som er interessert kan sjekke regnestykket her.

Tre kroner er et stort nok beløp til å gi nok inntekter, men så lavt at det ikke vil lønne seg å kjøre til Laksvatn bare for å fylle (også dette beregnet i regnearket).

Nedbetalingstiden bør økes fordi trafikanter vil dra nytte av prosjektene i årtier fremover. Da gir det liten mening at det er bilistene de første femten årene som skal ta hele regningen.

Bilister må tåle at det settes opp bomstasjoner når det er nødvendig for å finansiere konkrete vegprosjekter. Bommen bør da helst settes på den vegstrekningen som faktisk skal finansieres. Å tapetsere en by med bomstasjoner for å innkreve en generell trafikkskatt er derimot svært dyrt og vil føre til ineffektive kjøremønstre. Bomstasjoner er et svært upresis og lite rettferdig verktøy dersom målet er å få ned biltrafikken generelt.

For enkelte vil plasseringen av bomstasjonene føre til at de kjører lenger enn de ellers ville ha gjort. Andre vil få urimelig høye kostnader på grunn av bommenes plassering i forhold til jobb, skole, fritidsaktiviteter, butikker og barnehage.

Da er en bensinavgift bedre. Den påvirker ikke kjøremønsteret på en unødvendig måte slik bommer gjør. Kostnaden blir da ganske lik per kilometer, noe som gir lik motivasjon for alle til å kjøre mindre og til å kjøpe mindre forurensende biler. I tillegg er en avgift ekstremt billig å administrere. Politikere som er interessert i å tenke utenfor boksen bør vurdere å gjøre det i denne saken.

onsdag 18. januar 2017

Den snille investoren

Staten sitter på fond til mange titalls milliarder, men opptrer som en amatørinvestor.

Politikerne våre liker å opprette fond. Siste ute er miljøteknologifondet Fornybar AS, som skal ha en aksjekapital på 20 milliarder. Det er høyst uklart om vi oppnår noe som helst med disse fondene.

Begrunnelsen for de fleste statlige fond er at kapitalmarkedet ikke fungerer og at næringslivet derfor mangler kapital. Hadde det virkelig vært slik burde alle våre statlige fond levert kjemperesultater. Det sikreste tegnet på kapitalmangel er tross alt høy avkastning. Dessverre er de fleste, med noen hederlige unntak, rene tapssluk.

Inntrykket av at vi mangler kapital i Norge er hovedsakelig skapt av næringslivets organisasjoner. Men å spørre næringslivet om det er kapitalmangel er som å spørre en bilselger om du trenger ny bil. Om kapitalmangel betyr at det det er forlite kapital uten krav til avkastning, ja da er det kapitalmangel.

«Markedsfeilen» ser altså ut til å være at kompetente private investorer og banker krever å få minst samme avkastning som børsen. Staten er ikke like streng.

Men subsidiering av ordinær forretningsdrift bør ikke være en begrunnelse for statlige fond. I den grad vi aksepterer rene subsidier, må fellesskapet få vite omtrent hvor mange sykehjemsplasser som går med til å holde liv i fondene.

Dette kan staten oppnå ved å stille strenge krav til fondenes rapportering og krevet at grunnlagsmateriale gjøres tilgjengelig for forskere. Staten kan også finansiert forskning på området.

Det er nemlig slik at når børsen årlig stiger med over ni prosent, mens Innovasjon Norge gir en årlig avkastning på bare 1,3% på investert kapital perioden 2012-2015, så går Staten glipp av halvannen milliarder årlig i børsavkastning. I alle fall om investeringene til Innovasjon Norge er omtrent like risikable som børsen. Det er penger det også.

Nå er riktig nok investeringene til Innovasjon Norge for det meste lån, som i utgangspunktet ikke bør være særlig risikabelt. En titt på regnskapet viser imidlertid at lånene er langt fra risikofrie. Kanskje er ikke subsidien så stor som halvannen milliarder, men for å avgjøre det trenger vi mer detaljert informasjon fra Innovasjon Norge.

Og for å ha det sagt, poenget er ikke at Innovasjon Norge og andre statlige fond ikke skal subsidieres. Poenget er at fellesskapet må være informert om hvor store subsidiene er. Bare da kan politikere og opinionen vurdere om resultatene står i forhold til kostnadene. For å identifisere størrelsen på kapitalsubsidiene er vi helt avhengig av at staten setter langt tøffere krav til rapportering og åpenhet enn i dag.

Subsidiert kapital er også subsidier. Forskjellen er bare at de er svært vanskelig å få øye på fordi informasjonen fra mange av fondene er svært dårlig. Staten opptrer som en hjelpeløs amatørinvestor ved ikke å stille samme krav til informasjon som den gjør til Oljefondet.

Erfaring med Oljefondet tilsier at vi ikke kan stole utelukkende på selvrapportering. Hadde ikke DN presset oljefondet, ville vi for eksempel aldri fått vite at fondets meravkastning skyldes smarte indeksstrategier og ikke aksjeplukking.

Når Staten nå skal opprette nok et milliard fond, bør den derfor sette tøffe krav til rapportering og åpenhet. Velgerne bør få vite om dette er et subsidieprosjekt eller ikke.

tirsdag 13. desember 2016

Teknisk trøbbel

Med mindre du er en multinasjonal bank som forvalter hundrevis av milliarder, bør du holde deg unna teknisk analyse.

“I realized that technical analysis didn’t work when I turned the chart upside down and didn’t get a different answer.” – Warren Buffet

Teknisk analyse betyr å bruke tidligere kursutvikling til å forutse fremtidig pris. Dersom teknisk analyse faktisk fungerer, er det som å plukke tusenlapper fra fortauet.

Men siden kursutviklingen er så tilgjengelig og metodene så velkjente, er det vanskelig å forstå hvorfor de store profesjonelle aktørene, som er langt hurtigere enn amatørene, lar alle pengene ligge der.

Neida, vi kan ikke avskrive teknisk analyse helt. Det kommer an på om det er en student som sitter på gutterommet sitt og tegner streker på en graf eller et multinasjonalt selskaper med hundrevis av «kvanter» med doktorgrad på lønningslisten og med enorme dataressurser tilgjengelig. Finanskjemper kan kanskje tjene noe, men amatørene har små sjanser.


De største aktørene har en topp kvalifisert stab og avanserte og hemmelige algoritmer som analyserer børskursene kontinuerlig. Om selve handelen basert på de hemmelige algoritmene faktisk er lønnsomt vet vi ikke i og med at resultatene aldri publiseres i vitenskapelige tidsskrift.

Men kvantene og datasentrene kan også fungere som rene markedsføringsverktøy for å selge en illusjon om høyteknologisk trading. At finanskjempene på en eller annen måte tjener penger på teknisk analyse er det liten tvil om, men vi vet ikke om det er fra selve handelen eller fra klientene fortjenesten høstes.

Dette er dårlig nytt for amatørene. De største aktørene driver større, er raskere og har langt lavere kostnader enn amatørene. Når proffene i tillegg har markedsføring som en ekstramotivasjon, så er amatørene sjanseløse. Konkurransen mellom de store aktørene vil da presse ut hver eneste lille dråpe av fortjeneste helt til det ikke finnes noe mer. Når amatørene kommer etter med sine «trendkanaler» og «brudd» er det ikke mer å hente.

Teknisk analyse brukes altså også av proffene. Forskning viser at så godt som alle fondsforvaltere bruker en eller annen form for teknisk analyse. Og teknisk analyse kan nok være lønnsomt for de store, på en eller annen måte. Men det virker veldig usannsynlig at det kan ha noe for seg for amatørene og småinvestorene.

En stor forskjell mellom de profesjonelle og amatørene er at de proffe tester sine algoritmer med vitenskapelige metoder for å identifisere strategier som faktisk fungerer. En vitenskapelig holdbar metode innebærer at en lovende strategi må passere to steg. I steg to testes metoden på nye friske data, og den må bestå begge testene for å kunne erklæres som lønnsom. I tillegg må metoden overvinne transaksjonskostnadene, som kan bli betydelige dersom antall transaksjoner er høyt.

De fleste amatørinvestorer kommer ikke til steg én en gang. Om det i det hele tatt testes er det sjelden snakk om vitenskapelig holdbare tester. Den vanlige fremgangsmåten for en amatørinvestor er å kjøpe en bok med femti år gamle teorier som aldri har vært testet fordi teoriene er så kompliserte, i den tro at det skal fungere. At disse bøkene som oftest mangler kapitler med vitenskapelig testing forteller jo sitt. Overbevisning er viktigere enn bevis i denne bransjen.

De viktigste seleksjonskriteriene er gjerne at teoriene høres rimelige ut eller anekdotisk bevis for at noen har sagt at de tjener på det. Ingen kvantitativ testing av resultatene eller måling av prestasjoner. Joda, det går an å tjene penger på teknisk analyse, men da må du skrive boken og ikke kjøpe den.


Teknisk analyse: Å bruke kursutviklingen og volum til å forutse fremtidige priser.

Kvant: Fra engelsk ("quant"). Forkortelse for "kvantitativ analytiker". Betegnelsen brukes på matematisk og statistisk orienterte analytikere som utvikler programmer og handelsalgoritmer for finansielle aktører.

torsdag 24. november 2016

Broen uten trafikk II

Nordlys har gravd seg godt ned i skyttergraven i debatten om ny Kvaløyaforbindelse, og argumenterer for en forhastet beslutning som skal gi en bro uten trafikk. 

Ingen av alternativene til ny Kvaløyforbindelse er samfunnsøkonomisk lønnsomme, heller ikke broen fra Selnes som Nordlys ivrer for. Det har kommunen og vegvesenet kommet frem til i en rapport.

Med forutsetningene som er gjort bør det altså ikke bygges noen bro i det hele tatt. At en bro ikke er samfunnsøkonomisk lønnsom betyr at de totale kostnadene er større enn nytteverdien. På vanlig norsk kaller vi det sløsing.


Årsaken til denne litt merkelige konklusjonen er at kommunen og vegvesenet har forutsatt at trafikken ikke skal øke. Men, som jeg har skrevet før, da er det jo heller ikke noe behov for en ny forbindelse.

Likevel har vegvesenet og kommunen filosofert litt over «ikke-prissatte konsekvenser» og kommet frem til at det likevel bør bygges en ny bro parallell med den gamle. Mange av disse vurderingene er ren synsing som ikke burde tillegges særlig vekt.

For eksempel står det i rapporten at å legge forbindelsen i tunnel hvor bare innslagene er synlig, er like ødeleggende for landskapsbildet som ett av bro-alternativene. En helt grei subjektiv estetisk vurdering som noen vil være enig i og andre uenig. Altså synsing.

Rapporten trekker også frem utbyggingspress mot dyrket mark som en stort problem. Det er jo et helt kurant politisk standpunkt, men andre vil kanskje mene at med Norges nest mest overopphetede boligmarked vil det være en fordel om kortere veg til sentrum gjør det mulig med utbygging av det som i dag er perifere jordbruksområder. Mange vil til og med mene at det er ganske unaturlig å ha store jordbruksområder tett inntil sentrum, og at jordbruk egner seg best et stykke unna der arealkostnaden er forholdsvis lave.

Det mest oppsiktsvekkende med rapporten er imidlertid at behovet for boligareal bare så vidt er nevnt, til tross for at en ny forbindelse vil være helt meningsløst uten betydelig utbygging. Tilgang til rimelige tomter utgjør jo en betydelig samfunnsøkonomisk gevinst, men den er ikke en gang forsøkt prissatt i rapporten som foreligger.

Forklaringen jeg har fått fra vegvesenet tyder på at de mangler kompetanse til dette. Fordelen av billige tomter lar seg ikke putte inn i dataprogrammet de bruker, og det er tilsynelatende ingen der som kan gjøre slike beregninger på egen hånd. Når en såpass viktig ingrediens mangler i regnestykket er ikke rapporten særlig grundig.

Hvorfor Nordlys likevel velger å karakterisere rapporten som nettopp grundig er derfor et stort mysterie. Jeg regner med at Nordlys har lest rapporten og at avisen er klar over at boligbygging er hovedargumentet for en ny forbindelse. En rapport som nesten ikke sier noe om dette er altså grundig ifølge Nord-Norges største avis.

Nordlys trekker også frem at en Håkøyaforbindelse må bli en bilbasert løsning, men det trenger den slett ikke. I følge rapporten vil det være lite aktuelt å lage et kollektivsystem til en Håkøyaforbindelse på grunn av avstanden til bebyggelsen. Men et annet sted i rapporten står det at Håkøya ikke er et bra alternativ fordi det vil gi utbyggingspress et sted langt fra dagens gode kollektivsystem.

Dette er jo et reductio ad absurdum: Håkøyaalternativet må bli bilbasert fordi bebyggelsen og kollektivtilbud blir omtrent som i dag, men det er samtidig et problem at Håkøyaalternativet vil gi store endringer i bebyggelsen.

Det er selvsagt ingen ting i veien for at en Håkøya-forbindelse utelukkende blir en kollektivtrasé dersom politikerne ønsker det. En mulighet er jo å lage pendlerparkering i tilknytning til et kollektivknutepunkt ved Håkøya. Med stor boligutbygging i området rundt Håkøya vil det også være mange som ikke vil ha behov for bil i det hele tatt.

Til sist gjør Nordlys et poeng av at det skal være vanskeligere å finansiere en Håkøyaforbindelse. Faktum er at Håkøya-tunnel bare koster 700 millioner mer enn Selnes-alternativet ifølge rapporten. Sannsynligvis vil Håkøyaløsningen gi større samfunnsøkonomiske gevinster i form av rimelige sentrumsnære tomter. Det tror jeg er et argument som samferdselsdepartementet vil høre på.

Rapporten som foreligger er mangelfull. Det vil derfor være uansvarlig å bruke den som eneste faglige grunnlag. For at ikke Kvaløyaforbindelsen skal bli en ny E8-sak må det lages en ny og grundigere rapport. Det har nå gått så mye prestisje i saken at den må lages av noen uten tilknytning til Tromsø eller Statens Vegvesen.

Det vil i så fall bil en veldig billig forsikringspremie for en investering på flere milliarder kroner. Nordlys klager over økte kostnader fordi den forrige rapporten kostet 13 millioner kroner. Det er lommerusk sammenlignet med de potensielle konsekvensene. Siden den gjeldende rapporten uansett forutsetter at trafikken ikke øker fra dagens nivå, er ikke en ny forbindelse prekær. Det er derfor uansvarlig av Nordlys å presse på for å beholde den premature beslutningen som er gjort i denne saken.



onsdag 2. november 2016

Mindre aksjer - samme gevinst

Med 70 prosent av Oljefondet i aksjer allerede fra 1998 skulle en tro avkastningen ville blitt skyhøy. Den gang ei.

Du har hundre tusen kroner på bok. Rentene på bankkonto er ikke mye å skryte av, så du ønsker å plassere noe i aksjemarkedet. Desto større andel av pengene du plasserer i aksjemarkedet, desto større risiko tar du. Med en høy aksjeandel kan du derfor risikere å tape store deler av formuen. På den annen side er forventet avkastning over tid langt bedre i aksjemarkedet.

Dette er den tradisjonelle tankegangen blant profesjonelle forvaltere. Aksjemarkedet er risikabelt. Rentemarkedet er trygt. Setter du mer penger i aksjemarkedet vil avkastningen øke mye, men prisen du betaler er høyere kortsiktig risiko.

Med dette som utgangspunkt har et offentlig utvalg funnet ut at aksjeandelen i oljefondet bør økes til 70 prosent. Dessverre stemmer ikke denne forståelsen overens med virkeligheten. Problemet er at det er liten forskjell på risikoen i oljefondets renteportefølje og aksjeportefølje. Som følge av dette har oljefondet fått betalt omtrent like mye for sine plasseringer i rentemarkedet som fra aksjene.

Resultatet er, som figuren viser, at om stortinget allerede i 1998 hadde bestemt seg for 70 prosent aksjer, så ville fondet vært omtrent akkurat like stort som i dag. I moderne finansmarkeder er det et ganske stabilt bytteforhold mellom avkastning og risiko, så når avkastningen er så lik tyder det på at risikoen også er det. Dette bekreftes av at fondets samlede risikojustert avkastning er negativ.

Noe av årsaken kan ha vært fondets hodeløse spekulasjonen i rentepapirer før finanskrisen og at rentenivået generelt har sunket siden oppstarten. Ingen av disse effektene kan imidlertid forklare at avkastningen til aksjer og rentepapirer har vært så lik også de siste årene.

Å øke aksjeandelen vil dermed ikke øke risikoen særlig mye, men det er altså fordi fondet allerede har så mye risiko i renteporteføljen. Både politikere og befolkningen ellers bør altså være klar over at med dagens investeringsstrategi så er renteinvesteringene ikke særlig tryggere enn aksjeinvesteringene.

Årsaken til dette er «handlelisten» for rentepapirer som finansdepartementet har gitt til oljefondets forvalter NBIM. Handlelisten kalles gjerne for «referanseindeksen». Som for alle handlelister, følger ikke NBIM denne slavisk. De vet imidlertid at det blir trøbbel hjemme om for mange impulskjøp havner i handlevogna på veien gjennom butikken. Den totale risikoen i oljefondet er derfor hovedsakelig bestemt av slike indekser.

Når det gjelder aksjer kan ikke finansdepartementet utvise noe særlig skjønn når de skal sende NBIM ut på handletur. Denne listen er bestemt av hvor stor andel markedsverdien til hvert selskap utgjør av verdens aksjemarked, og det er ikke mye departementet kan gjøre med det.

Men slik er det ikke for renteplasseringene. Her vil valg av indeks være helt avhengig av hvor mye risiko vi ønsker å ta. Velger vi en handleliste som representerer gjennomsnittet av alle rentepapirer i markedet får vi mye søppel i porteføljen og en risiko som er nesten like høy som i aksjemarkedet. Som Trym Riksen nevnte i denne spalten i forrige uke, kan det hende at vi reelt sett allerede er oppe i 70 prosent aksjerisiko på grunn av risikable obligasjoner i porteføljen.

For at Stortingets skal kunne ta en informert beslutning om fondets risikoprofil burde derfor valget stå mellom aksjer og risikable obligasjoner på den ene siden, og et nært risikofritt alternativ i form av kortsiktige statspapirer på den andre. Sistnevnte gir i dag negativ realavkastning. I så fall ville argumentene for økt aksjeandel vært bedre.


onsdag 21. september 2016

Om alle investerte i indeksfond

Om nesten alle investerte i indeksfond ville markedet fungert bedre ifølge økonomisk teori.

Dette er antakeligvis stikk i strid med oppfatningen til de fleste i finansnæringen. I 2010 skrev forvalteren av oljefondet, NBIM, følgende: «En passiv forvaltningsstrategi for et av verdens største fond vil ikke bedre finansmarkedenes virkemåte.». Men ifølge en modell foreslått av nobelprisvinner Eugene Fama og hans kollega Ken French kan færre aktive investorer gjøre markedet mer funksjonelt.

Forskningen er ganske entydig på at aktive veddemål i aksjemarkedet ikke lønner seg, men det er likevel sannsynlig at det finnes genuint dyktige forvaltere der ute som er i stand til å slå markedet over tid. Problemet er bare at det er så langt mellom talentene, gevinstene er små og de som virkelig kan spå aksjekurser tar gjerne det meste selv.

I tillegg er det en fundamental markedssvikt her. Du kan gjøre en ganske god vurdering av kvaliteten på et eple i butikken. Kjøper du fond finnes det ingen god metode å skille ut de råtne fra de gode.

Derfor er det også sannsynligvis mer lønnsomt å bruke ressurser på å fremstå som dyktig enn å forsøke å faktisk være det. Markedsføring er en stor utgift for de fleste store fond, og det er det en grunn til. For kunden ville det selvsagt vært best om fondene brukte mer penger på grundige analyser.

Når alle roper at de er best, blir det altså helt umulig å plukke de som virkelig er det. Særlig vanskelig blir det siden informasjon om fondets historiske prestasjon har liten verdi. Fondsforvalterne helgarderer seg ved å starte et stort antall fond og legge ned de dårlige. Kjøper du alle loddene er det ikke særlig imponerende at ett av dem er vinnerloddet.

For folk flest er det derfor åpenbart best å holde seg borte fra aktivt forvaltede fond, og heller investere i indeksfond. Det gir ikke bedre avkastning enn markedet, men det gir langt lavere kostnader og dermed bedre avkastning enn aktive fond over tid.

Men det går vel ikke an at «alle» investerer i indeks? Hvem skal straffe Tescos udugelige ledelse dersom alle bare sitter på passive indeksfond? Hvem skal sørge for at prisene reflekterer selskapenes verdier dersom ingen bryr seg om å analysere dem? Er ikke en situasjon med nesten bare indeksfond en oppskrift på et dysfunksjonelt marked der middelmådighet belønnes rundhåndet?

Nei, ikke i følge Fama og French. De deler markedet inn i tre typer: indeksinvestorer, sjarlataner og eksperter. Ordet sjarlatan finnes for ordensskyld ikke i artikkelen, men det får modellen til å høres litt artigere ut.

Sjarlatanene er udugelige og tror feilaktig at de er veldig gode til å plukke aksjer. Ekspertene, på den annen side, vet eksakt hvilken kombinasjon av aksjer som er best, og leverer solid avkastning til lav risiko.

Avkastningen til indeksinvestorene blir dermed midt i mellom; ikke like dårlig som sjarlatanene, men heller ikke like bra som ekspertene. Og her kommer det virkelig interessante poenget: Hva skjer dersom flere og flere aktive investorer nå går over til indeksforvaltning?

Jo, dersom økt indeksforvaltning går ut over sjarlatanene så vil ekspertene få større innflytelse på prisingen i markedet. Resultatet blir et mer velfungerende marked. Indeksinvestorene vil få bedre avkastning til mindre risiko. En nødvendig betingelse her er selvsagt at aktiv forvaltning ikke forsvinner fullstendig, men det er uansett usannsynlig.

Poenget er altså at de som bløffer surrer det til og ødelegger prisbildet for alle. Konkurranse mellom noen få kompetente mennesker i markedet er tilstrekkelig til å sikre riktige priser. Sjarlatanene bidrar ikke til riktige priser i det hele tatt, så det er bedre om denne kapitalen pløyes inn i indeksfondene.

Om oljefondets aktive forvaltning faktisk bidrar til at markedet fungerer bedre eller dårligere avhenger altså om der er eksperter eller sjarlataner. Jeg tror jeg vet NBIMs svar.



Artikkelen:

Fama, E.F. and French, K.R., 2007. Disagreement, tastes, and asset prices. Journal of financial economics, 83(3), pp.667-689.

tirsdag 9. august 2016

Velferd tapt i paradis

Norge gjør for lite i kampen mot skatteparadis.

EU skal lage en felles svarteliste over skatteparadis og Panama kommer til å havne der. Torsdag kom Panamas infantile svar. Det lille landet lager sin egen svarteliste over land som svartelister dem, og truer med handelskrig.

EU produserer like mye på én dag som Panama gjør i løpet av ett år. Handelen mellom EU og Panama er helt ubetydelig. Panamas reaksjon er mer morsom enn farlig for EU.

Saken viser at kampen mot skatteparadis går fremover. Hvert år hjelper skatteparadis med å unndra femti milliarder dollar fra beskatning i Afrika. Der er omtrent like mye som kontinentet mottar i u-hjelp. Det er beregnet at svart økonomi utgjør rundt én sjettedel i OECD-land. Skatteparadis gjør det enklere å unndra midler fra beskatning.


Panamas fåfengte forsøk på gjengjeldelse viser hvor enkelt det ville vært for USA og EU å avskaffe skatteparadisene. Dette er gjennomgående små land som er helt avhengig av tilgang til EU og USAs kapitalmarkeder og selskapssystem. At det fortsatt finnes skatteparadis skyldes manglende vilje, ikke manglende evne.

Derfor er det merkelig at norske myndigheter ikke gjøre mer for å undergrave dem. Beregninger viser at norske myndigheter taper 130 milliarder i året på skatteunndragelser. Mye av dette skjules formodentlig i skatteparadiser.

I stedet undergraver norske myndigheter sitt eget skattesystem ved å tillate innkjøp fra selskaper registrert i skatteparadis. Det gjør det enklere for leverandører å operere der og det blir enklere for paradisene å overleve.

Oljefondets etiske retningslinjer burde av samme grunn endres slik at selskaper som er registrert i skatteparadis kastes ut. DN fant i fjor at fondet hadde 2,3 % plassert i paradiser. Det kan selvsagt koste noe å sparke ut selskapene, men det kan bidra til høyere skatteinntekter på sikt.

For ordensskyld så er ikke et skatteparadis et land med lav skatt. Det er etisk uproblematisk at enkelte land har lavt skattenivå fordi de er mer effektive eller velger å prioritere ned offentlig velferd.

Problemet oppstår når utenlandske skatteflyktninger gis særfordeler i form av skattefritak, mens innbyggerne betaler vanlig skatt. Særbehandlingen kombineres gjerne med hemmelighold, som vanskeliggjør arbeidet for skattemyndighetene, men hjelper skattesnytere. I det et skatteparadis avvikler diskrimineringen av egne borgere og hemmeligholdet, opphører det å være et skatteparadis.

Så hvorfor er skatteparadis skadelig? La oss tenke at norske selskaper kunne flytte overskuddene til Danmark og få null skatt, og danske selskaper fikk null skatt i Norge. Fraværet av selskapsskatt ville resultert i en ekstrem høy skattesats på arbeid, lavere produksjon og et stort samfunnsøkonomisk tap. De danske bedriftene i Norge ville bidratt til økt bankaktivitet, men vi ville tapt like mye på skatteflukt til Danmark. Totalt sett ville begge land tapt.

Skatteparadis har altså ingen samfunnsøkonomisk berettigelse. Hovedfunksjonen til skatteparadis er å undra beskatning og skjule informasjon, lovlig eller ulovlig.

Tidligere i vår listet PwC opp noen grunner til å bruke skatteparadis som de mener er legitime, men fordelene som nevnes er helt vanlige i vestlige industriland. Det er normalt med en enkel selskapslovgivning, regler for å unngå dobbeltbeskatning, utsatt skatt på utbytte, ingen begrensninger på valutaoverføringer og et velfungerende rettssystem, slik vi har det i Norge.

Argumentasjonen rakner fullstendig dersom vi ser på Verdensbankens rangeringer over hvor enkelt det er å gjøre forretninger i ulike land. Norge kommer på niende plass, tett flankert av de andre industrialiserte landene. Skatteparadisene ligger håpløst langt etter. Panama kommer på plass sekstini. Det er vanskelig å se andre grunner til å plassere penger i Panama enn lav skatt for utlendinger.

Innfører vi strengere regler for selskaper fra skatteparadis risikerer også Norge å havne på Panamas liste. Den støyten får vi ta.