torsdag 24. november 2016

Broen uten trafikk II

Nordlys har gravd seg godt ned i skyttergraven i debatten om ny Kvaløyaforbindelse, og argumenterer for en forhastet beslutning som skal gi en bro uten trafikk. 

Ingen av alternativene til ny Kvaløyforbindelse er samfunnsøkonomisk lønnsomme, heller ikke broen fra Selnes som Nordlys ivrer for. Det har kommunen og vegvesenet kommet frem til i en rapport.

Med forutsetningene som er gjort bør det altså ikke bygges noen bro i det hele tatt. At en bro ikke er samfunnsøkonomisk lønnsom betyr at de totale kostnadene er større enn nytteverdien. På vanlig norsk kaller vi det sløsing.


Årsaken til denne litt merkelige konklusjonen er at kommunen og vegvesenet har forutsatt at trafikken ikke skal øke. Men, som jeg har skrevet før, da er det jo heller ikke noe behov for en ny forbindelse.

Likevel har vegvesenet og kommunen filosofert litt over «ikke-prissatte konsekvenser» og kommet frem til at det likevel bør bygges en ny bro parallell med den gamle. Mange av disse vurderingene er ren synsing som ikke burde tillegges særlig vekt.

For eksempel står det i rapporten at å legge forbindelsen i tunnel hvor bare innslagene er synlig, er like ødeleggende for landskapsbildet som ett av bro-alternativene. En helt grei subjektiv estetisk vurdering som noen vil være enig i og andre uenig. Altså synsing.

Rapporten trekker også frem utbyggingspress mot dyrket mark som en stort problem. Det er jo et helt kurant politisk standpunkt, men andre vil kanskje mene at med Norges nest mest overopphetede boligmarked vil det være en fordel om kortere veg til sentrum gjør det mulig med utbygging av det som i dag er perifere jordbruksområder. Mange vil til og med mene at det er ganske unaturlig å ha store jordbruksområder tett inntil sentrum, og at jordbruk egner seg best et stykke unna der arealkostnaden er forholdsvis lave.

Det mest oppsiktsvekkende med rapporten er imidlertid at behovet for boligareal bare så vidt er nevnt, til tross for at en ny forbindelse vil være helt meningsløst uten betydelig utbygging. Tilgang til rimelige tomter utgjør jo en betydelig samfunnsøkonomisk gevinst, men den er ikke en gang forsøkt prissatt i rapporten som foreligger.

Forklaringen jeg har fått fra vegvesenet tyder på at de mangler kompetanse til dette. Fordelen av billige tomter lar seg ikke putte inn i dataprogrammet de bruker, og det er tilsynelatende ingen der som kan gjøre slike beregninger på egen hånd. Når en såpass viktig ingrediens mangler i regnestykket er ikke rapporten særlig grundig.

Hvorfor Nordlys likevel velger å karakterisere rapporten som nettopp grundig er derfor et stort mysterie. Jeg regner med at Nordlys har lest rapporten og at avisen er klar over at boligbygging er hovedargumentet for en ny forbindelse. En rapport som nesten ikke sier noe om dette er altså grundig ifølge Nord-Norges største avis.

Nordlys trekker også frem at en Håkøyaforbindelse må bli en bilbasert løsning, men det trenger den slett ikke. I følge rapporten vil det være lite aktuelt å lage et kollektivsystem til en Håkøyaforbindelse på grunn av avstanden til bebyggelsen. Men et annet sted i rapporten står det at Håkøya ikke er et bra alternativ fordi det vil gi utbyggingspress et sted langt fra dagens gode kollektivsystem.

Dette er jo et reductio ad absurdum: Håkøyaalternativet må bli bilbasert fordi bebyggelsen og kollektivtilbud blir omtrent som i dag, men det er samtidig et problem at Håkøyaalternativet vil gi store endringer i bebyggelsen.

Det er selvsagt ingen ting i veien for at en Håkøya-forbindelse utelukkende blir en kollektivtrasé dersom politikerne ønsker det. En mulighet er jo å lage pendlerparkering i tilknytning til et kollektivknutepunkt ved Håkøya. Med stor boligutbygging i området rundt Håkøya vil det også være mange som ikke vil ha behov for bil i det hele tatt.

Til sist gjør Nordlys et poeng av at det skal være vanskeligere å finansiere en Håkøyaforbindelse. Faktum er at Håkøya-tunnel bare koster 700 millioner mer enn Selnes-alternativet ifølge rapporten. Sannsynligvis vil Håkøyaløsningen gi større samfunnsøkonomiske gevinster i form av rimelige sentrumsnære tomter. Det tror jeg er et argument som samferdselsdepartementet vil høre på.

Rapporten som foreligger er mangelfull. Det vil derfor være uansvarlig å bruke den som eneste faglige grunnlag. For at ikke Kvaløyaforbindelsen skal bli en ny E8-sak må det lages en ny og grundigere rapport. Det har nå gått så mye prestisje i saken at den må lages av noen uten tilknytning til Tromsø eller Statens Vegvesen.

Det vil i så fall bil en veldig billig forsikringspremie for en investering på flere milliarder kroner. Nordlys klager over økte kostnader fordi den forrige rapporten kostet 13 millioner kroner. Det er lommerusk sammenlignet med de potensielle konsekvensene. Siden den gjeldende rapporten uansett forutsetter at trafikken ikke øker fra dagens nivå, er ikke en ny forbindelse prekær. Det er derfor uansvarlig av Nordlys å presse på for å beholde den premature beslutningen som er gjort i denne saken.



onsdag 2. november 2016

Mindre aksjer - samme gevinst

Med 70 prosent av Oljefondet i aksjer allerede fra 1998 skulle en tro avkastningen ville blitt skyhøy. Den gang ei.

Du har hundre tusen kroner på bok. Rentene på bankkonto er ikke mye å skryte av, så du ønsker å plassere noe i aksjemarkedet. Desto større andel av pengene du plasserer i aksjemarkedet, desto større risiko tar du. Med en høy aksjeandel kan du derfor risikere å tape store deler av formuen. På den annen side er forventet avkastning over tid langt bedre i aksjemarkedet.

Dette er den tradisjonelle tankegangen blant profesjonelle forvaltere. Aksjemarkedet er risikabelt. Rentemarkedet er trygt. Setter du mer penger i aksjemarkedet vil avkastningen øke mye, men prisen du betaler er høyere kortsiktig risiko.

Med dette som utgangspunkt har et offentlig utvalg funnet ut at aksjeandelen i oljefondet bør økes til 70 prosent. Dessverre stemmer ikke denne forståelsen overens med virkeligheten. Problemet er at det er liten forskjell på risikoen i oljefondets renteportefølje og aksjeportefølje. Som følge av dette har oljefondet fått betalt omtrent like mye for sine plasseringer i rentemarkedet som fra aksjene.

Resultatet er, som figuren viser, at om stortinget allerede i 1998 hadde bestemt seg for 70 prosent aksjer, så ville fondet vært omtrent akkurat like stort som i dag. I moderne finansmarkeder er det et ganske stabilt bytteforhold mellom avkastning og risiko, så når avkastningen er så lik tyder det på at risikoen også er det. Dette bekreftes av at fondets samlede risikojustert avkastning er negativ.

Noe av årsaken kan ha vært fondets hodeløse spekulasjonen i rentepapirer før finanskrisen og at rentenivået generelt har sunket siden oppstarten. Ingen av disse effektene kan imidlertid forklare at avkastningen til aksjer og rentepapirer har vært så lik også de siste årene.

Å øke aksjeandelen vil dermed ikke øke risikoen særlig mye, men det er altså fordi fondet allerede har så mye risiko i renteporteføljen. Både politikere og befolkningen ellers bør altså være klar over at med dagens investeringsstrategi så er renteinvesteringene ikke særlig tryggere enn aksjeinvesteringene.

Årsaken til dette er «handlelisten» for rentepapirer som finansdepartementet har gitt til oljefondets forvalter NBIM. Handlelisten kalles gjerne for «referanseindeksen». Som for alle handlelister, følger ikke NBIM denne slavisk. De vet imidlertid at det blir trøbbel hjemme om for mange impulskjøp havner i handlevogna på veien gjennom butikken. Den totale risikoen i oljefondet er derfor hovedsakelig bestemt av slike indekser.

Når det gjelder aksjer kan ikke finansdepartementet utvise noe særlig skjønn når de skal sende NBIM ut på handletur. Denne listen er bestemt av hvor stor andel markedsverdien til hvert selskap utgjør av verdens aksjemarked, og det er ikke mye departementet kan gjøre med det.

Men slik er det ikke for renteplasseringene. Her vil valg av indeks være helt avhengig av hvor mye risiko vi ønsker å ta. Velger vi en handleliste som representerer gjennomsnittet av alle rentepapirer i markedet får vi mye søppel i porteføljen og en risiko som er nesten like høy som i aksjemarkedet. Som Trym Riksen nevnte i denne spalten i forrige uke, kan det hende at vi reelt sett allerede er oppe i 70 prosent aksjerisiko på grunn av risikable obligasjoner i porteføljen.

For at Stortingets skal kunne ta en informert beslutning om fondets risikoprofil burde derfor valget stå mellom aksjer og risikable obligasjoner på den ene siden, og et nært risikofritt alternativ i form av kortsiktige statspapirer på den andre. Sistnevnte gir i dag negativ realavkastning. I så fall ville argumentene for økt aksjeandel vært bedre.


onsdag 21. september 2016

Om alle investerte i indeksfond

Om nesten alle investerte i indeksfond ville markedet fungert bedre ifølge økonomisk teori.

Dette er antakeligvis stikk i strid med oppfatningen til de fleste i finansnæringen. I 2010 skrev forvalteren av oljefondet, NBIM, følgende: «En passiv forvaltningsstrategi for et av verdens største fond vil ikke bedre finansmarkedenes virkemåte.». Men ifølge en modell foreslått av nobelprisvinner Eugene Fama og hans kollega Ken French kan færre aktive investorer gjøre markedet mer funksjonelt.

Forskningen er ganske entydig på at aktive veddemål i aksjemarkedet ikke lønner seg, men det er likevel sannsynlig at det finnes genuint dyktige forvaltere der ute som er i stand til å slå markedet over tid. Problemet er bare at det er så langt mellom talentene, gevinstene er små og de som virkelig kan spå aksjekurser tar gjerne det meste selv.

I tillegg er det en fundamental markedssvikt her. Du kan gjøre en ganske god vurdering av kvaliteten på et eple i butikken. Kjøper du fond finnes det ingen god metode å skille ut de råtne fra de gode.

Derfor er det også sannsynligvis mer lønnsomt å bruke ressurser på å fremstå som dyktig enn å forsøke å faktisk være det. Markedsføring er en stor utgift for de fleste store fond, og det er det en grunn til. For kunden ville det selvsagt vært best om fondene brukte mer penger på grundige analyser.

Når alle roper at de er best, blir det altså helt umulig å plukke de som virkelig er det. Særlig vanskelig blir det siden informasjon om fondets historiske prestasjon har liten verdi. Fondsforvalterne helgarderer seg ved å starte et stort antall fond og legge ned de dårlige. Kjøper du alle loddene er det ikke særlig imponerende at ett av dem er vinnerloddet.

For folk flest er det derfor åpenbart best å holde seg borte fra aktivt forvaltede fond, og heller investere i indeksfond. Det gir ikke bedre avkastning enn markedet, men det gir langt lavere kostnader og dermed bedre avkastning enn aktive fond over tid.

Men det går vel ikke an at «alle» investerer i indeks? Hvem skal straffe Tescos udugelige ledelse dersom alle bare sitter på passive indeksfond? Hvem skal sørge for at prisene reflekterer selskapenes verdier dersom ingen bryr seg om å analysere dem? Er ikke en situasjon med nesten bare indeksfond en oppskrift på et dysfunksjonelt marked der middelmådighet belønnes rundhåndet?

Nei, ikke i følge Fama og French. De deler markedet inn i tre typer: indeksinvestorer, sjarlataner og eksperter. Ordet sjarlatan finnes for ordensskyld ikke i artikkelen, men det får modellen til å høres litt artigere ut.

Sjarlatanene er udugelige og tror feilaktig at de er veldig gode til å plukke aksjer. Ekspertene, på den annen side, vet eksakt hvilken kombinasjon av aksjer som er best, og leverer solid avkastning til lav risiko.

Avkastningen til indeksinvestorene blir dermed midt i mellom; ikke like dårlig som sjarlatanene, men heller ikke like bra som ekspertene. Og her kommer det virkelig interessante poenget: Hva skjer dersom flere og flere aktive investorer nå går over til indeksforvaltning?

Jo, dersom økt indeksforvaltning går ut over sjarlatanene så vil ekspertene få større innflytelse på prisingen i markedet. Resultatet blir et mer velfungerende marked. Indeksinvestorene vil få bedre avkastning til mindre risiko. En nødvendig betingelse her er selvsagt at aktiv forvaltning ikke forsvinner fullstendig, men det er uansett usannsynlig.

Poenget er altså at de som bløffer surrer det til og ødelegger prisbildet for alle. Konkurranse mellom noen få kompetente mennesker i markedet er tilstrekkelig til å sikre riktige priser. Sjarlatanene bidrar ikke til riktige priser i det hele tatt, så det er bedre om denne kapitalen pløyes inn i indeksfondene.

Om oljefondets aktive forvaltning faktisk bidrar til at markedet fungerer bedre eller dårligere avhenger altså om der er eksperter eller sjarlataner. Jeg tror jeg vet NBIMs svar.



Artikkelen:

Fama, E.F. and French, K.R., 2007. Disagreement, tastes, and asset prices. Journal of financial economics, 83(3), pp.667-689.

tirsdag 9. august 2016

Velferd tapt i paradis

Norge gjør for lite i kampen mot skatteparadis.

EU skal lage en felles svarteliste over skatteparadis og Panama kommer til å havne der. Torsdag kom Panamas infantile svar. Det lille landet lager sin egen svarteliste over land som svartelister dem, og truer med handelskrig.

EU produserer like mye på én dag som Panama gjør i løpet av ett år. Handelen mellom EU og Panama er helt ubetydelig. Panamas reaksjon er mer morsom enn farlig for EU.

Saken viser at kampen mot skatteparadis går fremover. Hvert år hjelper skatteparadis med å unndra femti milliarder dollar fra beskatning i Afrika. Der er omtrent like mye som kontinentet mottar i u-hjelp. Det er beregnet at svart økonomi utgjør rundt én sjettedel i OECD-land. Skatteparadis gjør det enklere å unndra midler fra beskatning.


Panamas fåfengte forsøk på gjengjeldelse viser hvor enkelt det ville vært for USA og EU å avskaffe skatteparadisene. Dette er gjennomgående små land som er helt avhengig av tilgang til EU og USAs kapitalmarkeder og selskapssystem. At det fortsatt finnes skatteparadis skyldes manglende vilje, ikke manglende evne.

Derfor er det merkelig at norske myndigheter ikke gjøre mer for å undergrave dem. Beregninger viser at norske myndigheter taper 130 milliarder i året på skatteunndragelser. Mye av dette skjules formodentlig i skatteparadiser.

I stedet undergraver norske myndigheter sitt eget skattesystem ved å tillate innkjøp fra selskaper registrert i skatteparadis. Det gjør det enklere for leverandører å operere der og det blir enklere for paradisene å overleve.

Oljefondets etiske retningslinjer burde av samme grunn endres slik at selskaper som er registrert i skatteparadis kastes ut. DN fant i fjor at fondet hadde 2,3 % plassert i paradiser. Det kan selvsagt koste noe å sparke ut selskapene, men det kan bidra til høyere skatteinntekter på sikt.

For ordensskyld så er ikke et skatteparadis et land med lav skatt. Det er etisk uproblematisk at enkelte land har lavt skattenivå fordi de er mer effektive eller velger å prioritere ned offentlig velferd.

Problemet oppstår når utenlandske skatteflyktninger gis særfordeler i form av skattefritak, mens innbyggerne betaler vanlig skatt. Særbehandlingen kombineres gjerne med hemmelighold, som vanskeliggjør arbeidet for skattemyndighetene, men hjelper skattesnytere. I det et skatteparadis avvikler diskrimineringen av egne borgere og hemmeligholdet, opphører det å være et skatteparadis.

Så hvorfor er skatteparadis skadelig? La oss tenke at norske selskaper kunne flytte overskuddene til Danmark og få null skatt, og danske selskaper fikk null skatt i Norge. Fraværet av selskapsskatt ville resultert i en ekstrem høy skattesats på arbeid, lavere produksjon og et stort samfunnsøkonomisk tap. De danske bedriftene i Norge ville bidratt til økt bankaktivitet, men vi ville tapt like mye på skatteflukt til Danmark. Totalt sett ville begge land tapt.

Skatteparadis har altså ingen samfunnsøkonomisk berettigelse. Hovedfunksjonen til skatteparadis er å undra beskatning og skjule informasjon, lovlig eller ulovlig.

Tidligere i vår listet PwC opp noen grunner til å bruke skatteparadis som de mener er legitime, men fordelene som nevnes er helt vanlige i vestlige industriland. Det er normalt med en enkel selskapslovgivning, regler for å unngå dobbeltbeskatning, utsatt skatt på utbytte, ingen begrensninger på valutaoverføringer og et velfungerende rettssystem, slik vi har det i Norge.

Argumentasjonen rakner fullstendig dersom vi ser på Verdensbankens rangeringer over hvor enkelt det er å gjøre forretninger i ulike land. Norge kommer på niende plass, tett flankert av de andre industrialiserte landene. Skatteparadisene ligger håpløst langt etter. Panama kommer på plass sekstini. Det er vanskelig å se andre grunner til å plassere penger i Panama enn lav skatt for utlendinger.

Innfører vi strengere regler for selskaper fra skatteparadis risikerer også Norge å havne på Panamas liste. Den støyten får vi ta.

tirsdag 28. juni 2016

Fastlåst i vanvittig oljespekulasjon

60 dollar lavere oljepris gir tap på over to millioner for hver nordmann. Oljen i havgrunnen er et gigantisk veddemål som vi ikke kan komme oss ut av.

I forfjor anslo fremtidsmarkedet for olje at prisen på olje ville ligge på rundt hundre dollar fatet om ti år. Nå mener markedet at førti dollar er en fair pris. Det betyr en forskjell på tolv tusen milliarder kroner for oljereservene som vi ennå ikke har hentet opp (se figur).

Blir prisen lav de neste årene, så er det bare én fjerdedel av verdiene igjen. Fremtidige pensjoner er altså avhengig av tilfeldige svingninger i prisen på olje.

Vi kan ikke pumpe opp all oljen i dag selv om det var praktisk mulig, da ville prisen kollapset. Vi er derfor låst fast i dette gigantiske veddemålet. Men dette er åpenbart et rent luksusproblem. I verste fall blir ikke oljeformuen fullt så enorm som vi hadde ventet. Vi får neppe mye sympati internasjonalt om vi klager på situasjonen.

Enkelte har argumenterer for at olje i grunnen er en bedre og mindre risikabel investering enn penger i oljefondet. Regnestykket viser at det er feil. På det verste falt oljefondet med 35 prosent. Det blir bare en moderat krusning sammenlignet med fallet som har radert bort tre fjerdedeler av verdien på oljereservene våre.

Det kan finnes klimaargumenter for å pumpe opp mindre olje, men de økonomiske argumentene er utvetydige. Minst risiko får vi om vi pumper oljen opp så snart som praktisk mulig og konverterer den til finanskapital.

Oljeprisen er viktig for Norge også på andre måter. Krisen i oljenæringen har vist hvor avhengig norsk økonomi generelt er av oljeprisen. Sammenlignet med effekten på oljereservene er imidlertid oljenedturen ganske triviell. Etter å ha sett en katastrofal lav oljepris på under tretti dollar fatet har veksten i innenlands produksjon falt med bare to prosent. Det gir et produksjonstap på omlag 47 milliarder i 2016. Småpenger altså.

Verdiene av oljeselskapene staten eier er også av forholdsvis liten betydning. Samlet har tapet de siste to årene på Statoil og andre oljeaksjer ikke vært oppe i mer enn seks hundre milliarder. Sammenlignet med de tolv tusen milliardene som oljereservene har falt med, blir det puslete greier.

Småpenger eller ikke, hadde Statoil og oljeaksjene blitt solgt slik enkelte foreslo, så ville mye av tapet vært unngått. Indeksen som oljefondet følger økte nemlig litt i samme periode. Dersom oljeprisen ikke tar igjen børsindeksen vil tapet bli i størrelsesorden to til fire hundre milliarder, litt avhengig av salgstidspunkt.

Det er penger det også, som vi kunne brukt på sykehus, flyktninger eller et annet godt formål.

Slik er beregningene gjort:
  • Årlige skatteinntekter og direkte inntekter (SDØE) forklares hovedsakelig av produksjonsvolum, oljepris og tid.
  • Effektene av disse er beregnet med en loglinær modell som forklarer 88 prosent av variasjonen i inntekter.
  • Figuren viser nåverdien av hva modellen predikerer ved oljepris på hhv. 75, 50 og 40 dollar fatet. Det er antatt at det gjenstår 30 år med produksjon på dagens nivå







Fastlåst i vanvittig oljespekulasjon

60 dollar lavere oljepris gir tap på over to millioner for hver nordmann. Oljen i havgrunnen er et gigantisk veddemål som vi ikke kan komme oss ut av.

I forfjor anslo fremtidsmarkedet for olje at prisen på olje ville ligge på rundt hundre dollar fatet om ti år. Nå mener markedet at førti dollar er en fair pris. Det betyr en forskjell på tolv tusen milliarder kroner for oljereservene som vi ennå ikke har hentet opp (se figur).

Blir prisen lav de neste årene, så er det bare én fjerdedel av verdiene igjen. Fremtidige pensjoner er altså avhengig av tilfeldige svingninger i prisen på olje.

Vi kan ikke pumpe opp all oljen i dag selv om det var praktisk mulig, da ville prisen kollapset. Vi er derfor låst fast i dette gigantiske veddemålet. Men dette er åpenbart et rent luksusproblem. I verste fall blir ikke oljeformuen fullt så enorm som vi hadde ventet. Vi får neppe mye sympati internasjonalt om vi klager på situasjonen.

Enkelte har argumenterer for at olje i grunnen er en bedre og mindre risikabel investering enn penger i oljefondet. Regnestykket viser at det er feil. På det verste falt oljefondet med 35 prosent. Det blir bare en moderat krusning sammenlignet med fallet som har radert bort tre fjerdedeler av verdien på oljereservene våre.

Det kan finnes klimaargumenter for å pumpe opp mindre olje, men de økonomiske argumentene er utvetydige. Minst risiko får vi om vi pumper oljen opp så snart som praktisk mulig og konverterer den til finanskapital.

Oljeprisen er viktig for Norge også på andre måter. Krisen i oljenæringen har vist hvor avhengig norsk økonomi generelt er av oljeprisen. Sammenlignet med effekten på oljereservene er imidlertid oljenedturen ganske triviell. Etter å ha sett en katastrofal lav oljepris på under tretti dollar fatet har veksten i innenlands produksjon falt med bare to prosent. Det gir et produksjonstap på omlag 47 milliarder i 2016. Småpenger altså.

Verdiene av oljeselskapene staten eier er også av forholdsvis liten betydning. Samlet har tapet de siste to årene på Statoil og andre oljeaksjer ikke vært oppe i mer enn seks hundre milliarder. Sammenlignet med de tolv tusen milliardene som oljereservene har falt med, blir det puslete greier.

Småpenger eller ikke, hadde Statoil og oljeaksjene blitt solgt slik enkelte foreslo, så ville mye av tapet vært unngått. Indeksen som oljefondet følger økte nemlig litt i samme periode. Dersom oljeprisen ikke tar igjen børsindeksen vil tapet bli i størrelsesorden to til fire hundre milliarder, litt avhengig av salgstidspunkt.

Det er penger det også, som vi kunne brukt på sykehus, flyktninger eller et annet godt formål.

Slik er beregningene gjort:

  • Årlige skatteinntekter og direkte inntekter (SDØE) forklares hovedsakelig av produksjonsvolum, oljepris og tid.
  • Effektene av disse er beregnet med en loglinær modell som forklarer 88 prosent av variasjonen i inntekter. 
  • Figuren viser nåverdien av hva modellen predikerer ved oljepris på hhv. 75, 50 og 40 dollar fatet. Det er antatt at det gjenstår 30 år med produksjon på dagens nivå


torsdag 16. juni 2016

Ny statistikkblogg

For de med over gjennomsnittlig interesse for statistikk har vår statistikkguru her på huset, Øystein Myrland, opprettet en ny blogg. Som de fleste statistikere med respekt for seg selv brukes det R her. R er et svært populært «open source» programmeringsspråk for statistisk analyse. Fordelene med R i forhold til andre statistikkpakker er åpenbare: Det er gratis og det finnes et enormt bibliotek med analysepakker som blir stadig bedre og flere. Jeg blir ikke overrasket om R blir nesten enerådende om får år. Besøker du bloggen vil du legge merke til at Myrland også kan skrives MyRLand. Tilfeldig? Neppe.