tirsdag 9. august 2016

Velferd tapt i paradis

Norge gjør for lite i kampen mot skatteparadis.

EU skal lage en felles svarteliste over skatteparadis og Panama kommer til å havne der. Torsdag kom Panamas infantile svar. Det lille landet lager sin egen svarteliste over land som svartelister dem, og truer med handelskrig.

EU produserer like mye på én dag som Panama gjør i løpet av ett år. Handelen mellom EU og Panama er helt ubetydelig. Panamas reaksjon er mer morsom enn farlig for EU.

Saken viser at kampen mot skatteparadis går fremover. Hvert år hjelper skatteparadis med å unndra femti milliarder dollar fra beskatning i Afrika. Der er omtrent like mye som kontinentet mottar i u-hjelp. Det er beregnet at svart økonomi utgjør rundt én sjettedel i OECD-land. Skatteparadis gjør det enklere å unndra midler fra beskatning.


Panamas fåfengte forsøk på gjengjeldelse viser hvor enkelt det ville vært for USA og EU å avskaffe skatteparadisene. Dette er gjennomgående små land som er helt avhengig av tilgang til EU og USAs kapitalmarkeder og selskapssystem. At det fortsatt finnes skatteparadis skyldes manglende vilje, ikke manglende evne.

Derfor er det merkelig at norske myndigheter ikke gjøre mer for å undergrave dem. Beregninger viser at norske myndigheter taper 130 milliarder i året på skatteunndragelser. Mye av dette skjules formodentlig i skatteparadiser.

I stedet undergraver norske myndigheter sitt eget skattesystem ved å tillate innkjøp fra selskaper registrert i skatteparadis. Det gjør det enklere for leverandører å operere der og det blir enklere for paradisene å overleve.

Oljefondets etiske retningslinjer burde av samme grunn endres slik at selskaper som er registrert i skatteparadis kastes ut. DN fant i fjor at fondet hadde 2,3 % plassert i paradiser. Det kan selvsagt koste noe å sparke ut selskapene, men det kan bidra til høyere skatteinntekter på sikt.

For ordensskyld så er ikke et skatteparadis et land med lav skatt. Det er etisk uproblematisk at enkelte land har lavt skattenivå fordi de er mer effektive eller velger å prioritere ned offentlig velferd.

Problemet oppstår når utenlandske skatteflyktninger gis særfordeler i form av skattefritak, mens innbyggerne betaler vanlig skatt. Særbehandlingen kombineres gjerne med hemmelighold, som vanskeliggjør arbeidet for skattemyndighetene, men hjelper skattesnytere. I det et skatteparadis avvikler diskrimineringen av egne borgere og hemmeligholdet, opphører det å være et skatteparadis.

Så hvorfor er skatteparadis skadelig? La oss tenke at norske selskaper kunne flytte overskuddene til Danmark og få null skatt, og danske selskaper fikk null skatt i Norge. Fraværet av selskapsskatt ville resultert i en ekstrem høy skattesats på arbeid, lavere produksjon og et stort samfunnsøkonomisk tap. De danske bedriftene i Norge ville bidratt til økt bankaktivitet, men vi ville tapt like mye på skatteflukt til Danmark. Totalt sett ville begge land tapt.

Skatteparadis har altså ingen samfunnsøkonomisk berettigelse. Hovedfunksjonen til skatteparadis er å undra beskatning og skjule informasjon, lovlig eller ulovlig.

Tidligere i vår listet PwC opp noen grunner til å bruke skatteparadis som de mener er legitime, men fordelene som nevnes er helt vanlige i vestlige industriland. Det er normalt med en enkel selskapslovgivning, regler for å unngå dobbeltbeskatning, utsatt skatt på utbytte, ingen begrensninger på valutaoverføringer og et velfungerende rettssystem, slik vi har det i Norge.

Argumentasjonen rakner fullstendig dersom vi ser på Verdensbankens rangeringer over hvor enkelt det er å gjøre forretninger i ulike land. Norge kommer på niende plass, tett flankert av de andre industrialiserte landene. Skatteparadisene ligger håpløst langt etter. Panama kommer på plass sekstini. Det er vanskelig å se andre grunner til å plassere penger i Panama enn lav skatt for utlendinger.

Innfører vi strengere regler for selskaper fra skatteparadis risikerer også Norge å havne på Panamas liste. Den støyten får vi ta.

tirsdag 28. juni 2016

Fastlåst i vanvittig oljespekulasjon

60 dollar lavere oljepris gir tap på over to millioner for hver nordmann. Oljen i havgrunnen er et gigantisk veddemål som vi ikke kan komme oss ut av.

I forfjor anslo fremtidsmarkedet for olje at prisen på olje ville ligge på rundt hundre dollar fatet om ti år. Nå mener markedet at førti dollar er en fair pris. Det betyr en forskjell på tolv tusen milliarder kroner for oljereservene som vi ennå ikke har hentet opp (se figur).

Blir prisen lav de neste årene, så er det bare én fjerdedel av verdiene igjen. Fremtidige pensjoner er altså avhengig av tilfeldige svingninger i prisen på olje.

Vi kan ikke pumpe opp all oljen i dag selv om det var praktisk mulig, da ville prisen kollapset. Vi er derfor låst fast i dette gigantiske veddemålet. Men dette er åpenbart et rent luksusproblem. I verste fall blir ikke oljeformuen fullt så enorm som vi hadde ventet. Vi får neppe mye sympati internasjonalt om vi klager på situasjonen.

Enkelte har argumenterer for at olje i grunnen er en bedre og mindre risikabel investering enn penger i oljefondet. Regnestykket viser at det er feil. På det verste falt oljefondet med 35 prosent. Det blir bare en moderat krusning sammenlignet med fallet som har radert bort tre fjerdedeler av verdien på oljereservene våre.

Det kan finnes klimaargumenter for å pumpe opp mindre olje, men de økonomiske argumentene er utvetydige. Minst risiko får vi om vi pumper oljen opp så snart som praktisk mulig og konverterer den til finanskapital.

Oljeprisen er viktig for Norge også på andre måter. Krisen i oljenæringen har vist hvor avhengig norsk økonomi generelt er av oljeprisen. Sammenlignet med effekten på oljereservene er imidlertid oljenedturen ganske triviell. Etter å ha sett en katastrofal lav oljepris på under tretti dollar fatet har veksten i innenlands produksjon falt med bare to prosent. Det gir et produksjonstap på omlag 47 milliarder i 2016. Småpenger altså.

Verdiene av oljeselskapene staten eier er også av forholdsvis liten betydning. Samlet har tapet de siste to årene på Statoil og andre oljeaksjer ikke vært oppe i mer enn seks hundre milliarder. Sammenlignet med de tolv tusen milliardene som oljereservene har falt med, blir det puslete greier.

Småpenger eller ikke, hadde Statoil og oljeaksjene blitt solgt slik enkelte foreslo, så ville mye av tapet vært unngått. Indeksen som oljefondet følger økte nemlig litt i samme periode. Dersom oljeprisen ikke tar igjen børsindeksen vil tapet bli i størrelsesorden to til fire hundre milliarder, litt avhengig av salgstidspunkt.

Det er penger det også, som vi kunne brukt på sykehus, flyktninger eller et annet godt formål.

Slik er beregningene gjort:
  • Årlige skatteinntekter og direkte inntekter (SDØE) forklares hovedsakelig av produksjonsvolum, oljepris og tid.
  • Effektene av disse er beregnet med en loglinær modell som forklarer 88 prosent av variasjonen i inntekter.
  • Figuren viser nåverdien av hva modellen predikerer ved oljepris på hhv. 75, 50 og 40 dollar fatet. Det er antatt at det gjenstår 30 år med produksjon på dagens nivå







Fastlåst i vanvittig oljespekulasjon

60 dollar lavere oljepris gir tap på over to millioner for hver nordmann. Oljen i havgrunnen er et gigantisk veddemål som vi ikke kan komme oss ut av.

I forfjor anslo fremtidsmarkedet for olje at prisen på olje ville ligge på rundt hundre dollar fatet om ti år. Nå mener markedet at førti dollar er en fair pris. Det betyr en forskjell på tolv tusen milliarder kroner for oljereservene som vi ennå ikke har hentet opp (se figur).

Blir prisen lav de neste årene, så er det bare én fjerdedel av verdiene igjen. Fremtidige pensjoner er altså avhengig av tilfeldige svingninger i prisen på olje.

Vi kan ikke pumpe opp all oljen i dag selv om det var praktisk mulig, da ville prisen kollapset. Vi er derfor låst fast i dette gigantiske veddemålet. Men dette er åpenbart et rent luksusproblem. I verste fall blir ikke oljeformuen fullt så enorm som vi hadde ventet. Vi får neppe mye sympati internasjonalt om vi klager på situasjonen.

Enkelte har argumenterer for at olje i grunnen er en bedre og mindre risikabel investering enn penger i oljefondet. Regnestykket viser at det er feil. På det verste falt oljefondet med 35 prosent. Det blir bare en moderat krusning sammenlignet med fallet som har radert bort tre fjerdedeler av verdien på oljereservene våre.

Det kan finnes klimaargumenter for å pumpe opp mindre olje, men de økonomiske argumentene er utvetydige. Minst risiko får vi om vi pumper oljen opp så snart som praktisk mulig og konverterer den til finanskapital.

Oljeprisen er viktig for Norge også på andre måter. Krisen i oljenæringen har vist hvor avhengig norsk økonomi generelt er av oljeprisen. Sammenlignet med effekten på oljereservene er imidlertid oljenedturen ganske triviell. Etter å ha sett en katastrofal lav oljepris på under tretti dollar fatet har veksten i innenlands produksjon falt med bare to prosent. Det gir et produksjonstap på omlag 47 milliarder i 2016. Småpenger altså.

Verdiene av oljeselskapene staten eier er også av forholdsvis liten betydning. Samlet har tapet de siste to årene på Statoil og andre oljeaksjer ikke vært oppe i mer enn seks hundre milliarder. Sammenlignet med de tolv tusen milliardene som oljereservene har falt med, blir det puslete greier.

Småpenger eller ikke, hadde Statoil og oljeaksjene blitt solgt slik enkelte foreslo, så ville mye av tapet vært unngått. Indeksen som oljefondet følger økte nemlig litt i samme periode. Dersom oljeprisen ikke tar igjen børsindeksen vil tapet bli i størrelsesorden to til fire hundre milliarder, litt avhengig av salgstidspunkt.

Det er penger det også, som vi kunne brukt på sykehus, flyktninger eller et annet godt formål.

Slik er beregningene gjort:

  • Årlige skatteinntekter og direkte inntekter (SDØE) forklares hovedsakelig av produksjonsvolum, oljepris og tid.
  • Effektene av disse er beregnet med en loglinær modell som forklarer 88 prosent av variasjonen i inntekter. 
  • Figuren viser nåverdien av hva modellen predikerer ved oljepris på hhv. 75, 50 og 40 dollar fatet. Det er antatt at det gjenstår 30 år med produksjon på dagens nivå


torsdag 16. juni 2016

Ny statistikkblogg

For de med over gjennomsnittlig interesse for statistikk har vår statistikkguru her på huset, Øystein Myrland, opprettet en ny blogg. Som de fleste statistikere med respekt for seg selv brukes det R her. R er et svært populært «open source» programmeringsspråk for statistisk analyse. Fordelene med R i forhold til andre statistikkpakker er åpenbare: Det er gratis og det finnes et enormt bibliotek med analysepakker som blir stadig bedre og flere. Jeg blir ikke overrasket om R blir nesten enerådende om får år. Besøker du bloggen vil du legge merke til at Myrland også kan skrives MyRLand. Tilfeldig? Neppe.

tirsdag 10. mai 2016

Oljefondets nye stjernelag

Oljefondet gjør en fantastisk jobb med indeksfondet sitt. Hvorfor gjør ikke fondet mer av det de lykkes med?

Det viser seg altså at fondets egen indeksforvaltning har slått markedet med 0,18 prosent siste tre år, og dette til en bagatellmessig risiko. Aktive veddemål har bidratt negativt etter kostnader. Oljefondets forvalter NBIM har vært overraskende stille om dette.

Av ukjent grunn kaller NBIM dette husindeksfondet for «asset management». «Aktiv indeksering» som DN kaller det, er et bedre navn. Uansett, NBIM vil trolig hevde at dette slett ikke er noe indeksfond. Det er jeg helt enig i.

En slavisk indeksstrategi vil ikke kunne gi meravkastning (utover inntekter fra utlån). Dersom oljefondet skulle fulgt indeksen hundre prosent ville det gitt betydelige transaksjonskostnader og sannsynligvis en lavere avkastning enn selve indeksen. Spesielt vil slaviske indeksfond tape når sammensetningen endres. Dette skjer når bedrifter henter inn ny kapital. Oljefondet kan derimot vente litt eller kjøpe før endringen skjer. Fondet vet nemlig at det blir veldig trangt i døren når alle de monomane pedantindeksfondene av ulike årsaker absolutt må inn og ut akkurat den dagen indeksen endrer seg. Litt fleksibilitet lønner seg.

NBIMs husindeksfond høster altså en liten premie på å ikke alltid holde indeksen nøyaktig. Fondet kan for eksempel også utnytte at selskap som er notert på ulike markedsplasser kan ha ulik pris. Da er det smart å kjøpe der det er billigst og ikke nødvendigvis der indeksen henter prisdata fra.

Indeksstrategien til Oljefondet leverer en overaskende stabil meravkastning. Risikoen er bare én femte del av tradisjonell aktiv forvaltning. Kostnaden ved å drive aktiv indeksering er også langt lavere. Kostnadene for veddemål og indeksstrategier er ikke veldig forskjellige ifølge NBIM, men indeksforvaltningen gjelder antakeligvis en mye større portefølje.

Det ser altså ut til at den aktive indekseringen er en ganske overlegen strategi. Aksjeforvaltning som til nå har vært regnet som NBIMs stjernelag, bidro med en meravkastning på bare omlag 0,05 prosent etter kostnader. NBIM splitter dessverre ikke opp kostnadene på samme måte som avkastningen, så det nøyaktige tallet vet vi ikke.

Det er overraskende at indeksfondet klarer å høste en såpass stor gevinst ved hjelp av smart indeksering, men det er på ingen måte overraskende at tradisjonell aktiv forvaltning taper terreng når fondet vokser. Ettersom fondet blir større blir det stadig vanskeligere å presse den enorme kapitalen inn i de få genuint gode veddemålene som fins der ute. Det er derfor naturlig at den aktive forvaltningen taper terreng. Smart indeksering ser derimot ut til å gi et stabilt bidrag selv når fondet vokser.

Aktiv indeksering gir lavere risiko på alle områder. Valg av aksjer skjer da mer eller mindre tilfeldig og mekanisk. Veddemålene blir dermed uavhengige og gir mindre rom for menneskelige feil.

I figuren ser vi hva som ville skjedd dersom en indeksforvalter i 1980 fikk beskjed om å tilfeldig velge bort hver tiende aksje på Oslo Børs. Skyggen viser hvilket område avkastning ville ligget i. Det betyr altså ikke så mye om indeksfondet ikke er investert i alle aksjene til enhver tid. Denne fleksibiliteten kan brukes til å oppnå meravkastning, slik oljefondet har gjort.

Oljefondet klarer å levere høyere avkastning til lavere risiko gjennom smart indeksering. Denne type forvaltning krever antakeligvis heller ikke så mange ansatte med millionlønninger og tilstedeværelse på Wall Street. Det gir dermed en billigere, mindre risikabel og sannsynligvis mer politisk akseptabel forvaltning.


Omtrentlighet er en dyd:


Resultat av indeksforvaltning dersom indeksforvalteren hver måned bare gadd å investere i ni av ti tilgjengelige aksjer på Oslo Børs siden 1980.

•  Valg av utelatte aksjer er tilfeldig.
•  Det skraverte området representerer simulert konfidensintervall basert på tusen trekninger hver måned. Sannsynligheten for å havne utenfor det skraverte området er tilnærmet null.
 •Inkluderte aksjer gis vekt i hht. markedsandel.
 •For å unngå feilkilder er indeksen regnet ut med markedsandelene i databasen, og vil derfor avvike noe fra den offisielle historiske indeksen til Oslo Børs.
 •1980=100

tirsdag 19. april 2016

Broen uten trafikk

Tromsø vil bygge en ny bro parallelt med den gamle, men ekstrabroen skal ikke gi trafikkøkning. Forstå det den som kan.

I Tromsø finner vi Norges dyreste boliger nest etter Oslo ifølge eiendomnorge.no. Kvaløya har stort potensial for boligbygging, men siden det bare er én broforbindelse kan det ikke bygges mer der.

Løsningen til Byrådet i Tromsø er en ny bro parallelt med den gamle, men det forutsettes at trafikken ikke skal øke. Henger du ikke med? Ikke jeg heller.

Opprinnelig skulle den nye forbindelsen til Kvaløya løse problemet og oppheve byggestoppen. Men en statlig støtteordning krever visstnok nullvekst i biltrafikk. Men i så fall kan det vel heller ikke reguleres flere tomter, og det opprinnelige problemet forblir uløst.

Om politikerne virkelig foretrekker en ny bro parallelt med den gamle så bør de selvsagt velge det, men argumentene som har vært fremført for denne løsningen virker merkelige og ulogiske.


En parallell bro vil jo uansett, nullvekst eller ei, ikke gi noen nevne-verdig ekstra-gevinst i form av billige sentrumsnære tomter. En parallell bro gir mer kapasitet (som altså ikke skal utnyttes) men det blir omtrent like langt til mer perifere deler av Kvaløya.

Dette virker lite hensiktsmessig. Uansett hvilken løsning som velges blir det dyrt, så da er det kanskje best å velge et alternativ som samtidig bidrar til lavere boligpriser.

Regjeringen hadde kanskje heller ikke sett for seg at støtteordningen skulle medføre store investeringer i infrastruktur som det ikke er behov for. Dagens begrensede køproblemer kan løses med en rushtidsavgift på den eksisterende forbindelsen. Beredskap? Sett en brannbil på Kvaløya. Det vil koste mye mindre.

Det hele blir enda merkeligere når vi hører at Håkøya-alternativet er noe som kanskje skal realiseres en gang i fremtiden, når behovet er mer prekært. Er det ikke råflott å bygge en bro det egentlig ikke er bruk for, slik at nye milliarder må brukes på en ny forbindelse om noen år?

Nå kan det hende noen innvender at nullmålet skal nås ved at mer av trafikken blir kollektiv, slik at totalt antall reisende tillates å øke. Men dette kan jo like greit oppnås med bompenger på dagens forbindelse. Det er ikke kollektivtrafikken som skaper trafikkproblemene der.

Det kan virke som om lokalpolitikerne i Tromsø har misforstått nullvekstmålet. Hensikten må vel være at det ikke skal bli økning i trafikk per innbygger, ikke at trafikken i hver bydel skal holdes konstant uansett hvor mange som flytter dit?

Saken viser også hvor uhensiktsmessig det er å bekjempe global oppvarming med lokale nullvekstmål. CO2-utslipp og lokal forurensning bekjempes best med henholdsvis bensinavgift og rushtidsavgifter der det trengs. Å bygge en bro som nesten ikke skal brukes er ikke en hensiktsmessig løsning på noen av disse problemene.

Det ser dermed ut til at det eneste gjenværende argumentet er hensynet til myke trafikanter. I så fall blir dette verdens dyreste gang- og sykkelbro.

Selve rapporten som skulle danne grunnlag for beslutningen er mangelfull. Jeg har påpekt og Statens Vegvesen har bekreftet at den oppgitte investeringskostnaden er rundt halvannen milliard for høy for Håkøya-alternativet. I tillegg er ikke den samfunnsøkonomiske gevinsten av rimelige tomter tatt med i det hele tatt, fordi den ikke kan puttes inn i vegvesenets modell.

Tar vi hensyn til dette er det meget mulig at Håkøya-alternativet kommer best ut samfunnsøkonomisk. I så fall er det mest hensiktsmessig for samfunnet å velge dette alternativet, uavhengig av hvilke statlige finansieringsordninger som finnes.





tirsdag 1. mars 2016

Vindkraft er dårlig butikk

Subsidiene som går til Fosen vindpark kunne vært brukt bedre.

Utlendinger skal eie 40 prosent av Fosen vindpark. Om det hadde vært vann og ikke luft som passerte turbinene ville dette vært ulovlig. Er det fordi vindkraft er så dårlig butikk at vind og vann behandles så ulikt?

De strenge reglene for omsetning av vannkraftaksjer bygget formodentlig på en misforstått oppfatning av at avkastningen på vannkraftkapital er større enn for annen kapital. Så hvorfor har vi ikke slike begrensning i privat eierskap for vindkraft? En mulig forklaring er at myten om kraftproduksjon som en pengemaskin ikke gjelder for vind. Som grafikken viser er et anslag på den samfunnsøkonomiske kostnaden til Fosen-vindparken 32 øre per kwh om vi krever fem prosent avkastning på kapitalen for dette prosjektet. Markedets forventning til kraftprisen i 2026, altså godt inn i prosjektperioden, er rundt 21 øre.

De grønne sertifikatene gir en subsidie på om lag 15 øre per kwh. Tar vi også bort investeringen i nett som vindparken slipper å betale for, får vi et lite overskudd etter subsidier.

Å selge underskuddsforetak til utlendinger høres unektelig ut som en interessant idé, men problemet her er at det ikke er de utenlandske investorene som betaler. Det gjør befolkningen i Norge i form av grønne sertifikater og gratis utbygging av strømnett til vindparkene. I det samfunnsøkonomiske regnskapet kommer i tillegg eksterne effekter som ikke er prissatt her. Det vil i hovedsak være lavere boligverdier og skader på naturperler, slik som Hitra. En studie fra London School of Economics fant at boligverdier synker med opptil 12 prosent nært vindparker.

Dessverre blir ikke vindparker særlig lønnsomme selv etter gigantsubsidier. Så dårlig står det til at de utenlandske eierne i Fosen vindpark håper å få tilbakebetalt investeringen i løpet av investeringsperioden. Noen særlig meravkastning er det altså ikke snakk om. Da er det kanskje greit med utenlandske eiere.

Ulønnsomme vindparker er sannsynligvis heller ikke særlig gode klimatiltak. Som det har vært påpekt, så vil kraften fra Fosen vindpark komme i tillegg til skitten kraft som produseres med EUs karbonkvoter. Det vil gi enda lavere strømpriser og mer forbruk uten at karbonutslippene påvirkes. Å venne befolkningen til lave strømpriser er neppe et godt klimatiltak på sikt.

Det er sannsynlig at vindparker vil bli lønnsomme på sikt. Det er klart at EUs kvotesystem vil bli betydelig strammere lenger frem i tid. Høyere CO2-priser vil kunne gi lønnsomme fornybar kraftproduksjon. Men det har altså liten hensikt i å sette i gang med gigantiske subsidierte fornybarprosjekter i dag som først vil kunne ha positive klimaeffekter om kanskje ti-tjue år.

Spesielt meningsløst blir det når teknologien som velges er ferdig utviklet. Investeringen i Fosen vil ikke bidra til utvikling av nye løsninger på klimaproblemet. Det er jo i utgangspunktet en god idé at staten subsidierer ny uferdig klimavennlig teknologi, slik at den står klar til å brukes når det er behov for den. Men Fosen-parken vil sannsynlig ikke gi noe som helst bidrag her. Nettopp derfor har Storbritannia avsluttet sitt subsidieprogram for vindkraft.

En bedre idé hadde kanskje vært å bruke subsidiekronene på nye lovende teknologier som ikke i så stor grad ødelegger «uberørt» natur. Subsidien av vindturbiner vil ha den nøyaktige motsatte effekten; lavere strømpris som følge av vindkraft vil gjøre det enda dyrere med testanlegg for alternative teknologier som for eksempel bølge og tidevannskraft.


Ikke lønnsomt:
Samfunnsøkonomisk kostnad for kraftproduksjonen ved Fosen-vindpark